Brother Josh omkom etter en ulykke med strømgjennomgang ved arbeid på en rulletrapp.
Josh føyer seg desverre inn i rekken av omkomne medlemmer de siste åra. Siden januar 2012 har 40 medlemmer av IUEC omkommet i arbeidet. Nå var de i gang med å lage et eget minnesmerke utenfor hovedkontoret i Columbia, Maryland, til minne om de 280 medlemmene som hadde omkommet i arbeidet siden starten i 1901.
Da de hørte om hvor lenge det var siden vi i Norge hadde hatt en dødsulykke, ble de interessert. De ønsket å inngå et samarbeid slik at vi kunne utveksle erfaringer for sammen å forebygge ulykker. Vi tror at vi kan ha like mye å lære av deres ulykker ved å gjennomgå disse på sikkerhetskursene til HBU eller ved å skrive om dem i Heismontøren.
Near miss
Nestenulykker skal meldes til den bedriften hvor de er ansatt og til IUEC. Men det er det liten kultur for, sukket Mike, som sa at mange fryktet at ved å melde fra så skulle dette gå utover arbeidsforholdet. Uønskede hendelser har de ikke noe system for å rapportere. Hvis det skjedde en alvorlig ulykke, så skyldte bedriftene som regel på at montøren hadde jobbet uforsvarlig, og fraskrev seg alt ansvar.
Her har de tydeligvis en lang vei igjen å gå. For det er gjennom å lære av hverandres feil og sette inn forebyggende tiltak vi best kan forebygge ulykker. Rapportering bør belønnes – ikke straffes!
Langt etter i sikkerhetsarbeidet
Det var først når Frank J. Christensen ble General President i 2013 at fagforeningen begynte å fokusere på sikkerhet i bransjen. Siden 2017 har Mike Langer arbeidet på fulltid i IUEC som Safety Director. De trener opp egne instruktører innen sikkerhet via det amerikanske arbeidsdepartementets program kalt «Occupational Safety and Health Administration» (OSHA).
Manglet sikkerhetskultur
På et møte utveksler vi erfaring med helse, miljø og sikkerhet i heisbransjen. Vi ble overasket over hva de hadde å si. For mindre en ti år siden var det helt vanlig å laste heismateriellet av lastebilen med håndkraft. Det er de færreste sjaktene som har sjaktlys. Under montasjen henger de i stedet opp en lampe i toppen av sjakten. Det var heller ikke vanlig å male sjaktene.
Da vi gikk forbi en byggeplass la vi merke til at alle gikk i privattøy med unntak av en genser med logo. Fallsele og hjelm hadde de fleste på. Da kunne James Demmel fortelle at dette var helt vanlig også i heisbransjen. Personlig verneutstyr som hørselvern var det generelt ingen kultur for å bruke på byggeplassene. Verneskoene måtte de selv kjøpe. Med unntak av i Schindler og Otis hvor de fikk dekket henholdsvis inntil 200 dollar og 100 dollar fra bedriftene til å kjøpe et par vernesko. Det var ikke uvanlig å få en verktøygodtgjørelse mot at de selv kjøpte inn nødvendig verktøy. Vil de da velge å kjøpe inn det mest egnede verktøyet?
Hva kan vi lære av dem?
Foruten for å forsøke å lære av deres ulykker kan det være noe å hente for oss. En god ting som de gjorde var at de delte alle sikkerhetsadvarsler (Safety Alerts) som kom fra bedriftene på sine nettsider. Dette i samarbeid med bedriftene.
De har også brukt mye ressurser på å forske på helseskadene ved innånding av kvartsstøv (Silica) – et tilsetningsmiddel i betongen for å gi den en god tetthet og bestandighet. Kvartsstøvet frigis ved borring i betongen. Dette er noe som vi i den norske heisbransjen bør se nærmere på.
