Denne teksten ble opprinnelig publisert i Heismontøren nr. 4 2018
Artikkelen er også skrevet av: Odd Jacobsen

«Kunnskapen må formidles gjennom praksis, fra en fagarbeider, svenn eller mester, og kunnskapsoverføringen foregår ofte mye lenger enn etter fullført fagprøve», skriver Jonas Bals i boka Hvem skal bygge landet. Prognoser tilsier at vi om få år vil mangle titusener av fagarbeidere i Norge. Hvem skal da kunne videreføre fagkunnskapen og yrkesstoltheten? Bals er nå rådgiver i LO, men har også en fortid som maler. Et yrke som er på vei ut slik vi kjente det. Vi tok en prat med Bals om fagkunnskap, sosial dumping og fremtidens fagarbeider.

Hva tror du må til for at fagarbeideren fortsatt skal kunne opprettholde høy faglig standard med fokus på kvalitet i fremtiden?

Vi må gjøre mange ting samtidig, hele veien fra grunnskolen og opp til arbeidslivet som venter etter endt utdanning. Jeg kan nevne fire eksempler: 1. Vi må ha mer praksis inn i skolen, og en undervisning som gjør at også praksissterke elever får oppleve utfordringer og mestring. 2. Vi må sette ungdomsskolen mer i kontakt med det lokale arbeidslivet, og få arbeidslivet inn i skolen – for eksempel i form av en «praktisk skolesekk», der fagarbeidere kan formidle eget fag til ungdommer lenge før de plutselig skal velge utdanning. 3. Vi må ruste opp yrkesfagene, både med utstyr og lærerkrefter, og forene teori og praksis på en klokere måte. 4. Og så må vi sørge for at arbeidslivet etterspør kompetanse og kvalitet, i stedet for å jage etter lavest mulig lønn og stadig svekka arbeidstakerrettigheter. Skal vi få ungdommen til å velge yrkesfag må vi vise at det er en bransje som vil satse på dem, som er faglig interessant, og som behandler folk skikkelig. Der har mange arbeidsgivere en lang vei å gå, og vi må presse på blant annet ved å stille krav om lærlinger, fagarbeidere og faste ansettelser ved offentlige anbud.

Du har beskrevet fagkunnskapen håndverkeren innehar som et brennende bibliotek. Hvordan skal fagkunnskapen kunne overbringes videre til nye generasjoner før det er for sent?

Det er bare én måte å gjøre det på: Sørge for at vi fortsatt har gode opplæringsmiljøer ute i bedriftene. Det er mye man ikke kan lære på skole, og som man ikke kan lære gjennom bøker. Dette er såkalt «taus kunnskap», som må formidles gjennom praksis, fra en fagarbeider eller mester til lærling. Den kunnskapen kan vi ikke skrive ned i en bok og ta ut av hylla når vi trenger den igjen. Vi må vedlikeholde den, og da må vi ta vare på arbeidslivet vårt: Sørge for faste ansettelser og et organisert arbeidsliv.

Du er selv maler. Slik jeg husker maleren på byggeplassen bare 10-20 år tilbake, så var maleren en stolt fagarbeider. Hva tenker du om at dette faget er på vei til å forsvinne slik som vi en gang kjente det?

Jeg er både trist og forbanna på vegne av faget mitt. Det jeg på nært hold har sett skje med mitt eget fag er mye av drivkraften i mitt eget faglige og politiske engasjement. Jeg vil ikke ha et sånt arbeidsliv vi er i ferd med å få, og jeg vil ikke at ungene mine skal vokse opp i et sånt klassesamfunn som besteforeldrene våre brukte så mye krefter på å bekjempe. Heldigvis har vi fortsatt en sterk fagbevegelse i Norge. Om vi mobiliserer den, og engasjerer oss politisk, tror jeg fortsatt vi kan klare å snu utviklingen. Men det kommer til å kreve både kløkt, kamp og kompromisser, og det begynner å haste.

Hvorfor ga du selv opp maleryrket?

Det var tilfeldigheter – først og fremst i form av en kjæreste som kom inn på en skole i Irland. Da fulgte jeg etter. I Irland prøvde jeg først å komme meg inn på etterutdanning i form av skiltmaling, de har jo blant annet en veldig stolt tradisjon med malte pubskilt der borte, men det gikk ikke. Da kjæresten året etter kom inn på en skole i København flytta jeg etter. Der endte jeg opp med å studere historie, som ironisk nok var ett av fagene som noen år tidligere hadde fått meg til å droppe ut av videregående. Så gikk det noen år med studier, kombinert med malearbeid om sommeren, før Roy Pedersen ringte. Den gang var han leder i Oslo Bygningsarbeiderforening, og han lurte på om jeg ville komme hjem å jobbe med å organisere de mange polakkene og balterne som hadde begynt å komme til byen. Siden har jeg jobba heltid med problemer knytta til sosial dumping og arbeidslivskriminalitet.

Hva kan vi gjøre for at ikke flere fag skal følge etter?

Vi i fagbevegelsen må fortsette å organisere, også blant nye grupper i arbeidslivet. Og så må vi engasjere oss politisk, og sørge for at myndighetene gir oss den drahjelpen vi trenger. Et eksempel er den såkalte Telemarksmodellen, som over 170 kommuner nå nylig har vedtatt lokale varianter av. Da stiller vi krav og regulerer markedskreftene – og det funker! I Telemark, som altså var først ute, har de økt rekrutteringen til byggfag med 40 prosent på fire år. Og på Skien videregående, som nylig er bygd ferdig, var det hele 33 lærlinger fordelt på 11 fag innom. To lærlinger avla fagbrev på plassen. Og den ble 37 millioner kroner billigere enn antatt!

Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet brer om seg ikke bare i Norge, men også i andre land i Europa. Hvilke grep mener du våre politikere må gjøre for å stenge de useriøse aktørene ute fra byggeplassene og ivareta opparbeida, faglige rettigheter og tariffavtaler?

På LOs hjemmesider finner du den nylig vedtatte strategien, som inneholder nesten 50 tiltak som må på plass. Men det aller viktigste handler om å stille krav som belønner bedriftene som har tariffavtale, som har lærlinger og egne ansatte, fordi det også sperrer de kriminelle ute. Så må de i tillegg sørge for at tilsynsmyndigheter og politi gjør en mye bedre jobb enn i dag, også med å følge opp de nye innstrammingene vi etter mange års kamp har fått på plass mot bemanningsselskapene. Og så må de legge til rette for et organisert arbeidsliv. For uten et sterkt førstelinjeforsvar ute på arbeidsplassene kommer vi aldri til å lykkes!