En av hovedgrunnene til at det har blitt mer alenejobbing, er den åpenbare økningen i arbeidsmengde – det bygges som aldri før og det har vært svært få lavkonjunkturer som har påvirket oss i denne perioden. Heis skal omtrent alle bygg i dag ha, og når det bygges mindre har vi et stort marked som skal vedlikeholdes og moderniseres. Men når det bygges så mye som i dag så må man selvfølgelig ha arbeidskraft tilgjengelig. Vi er for få heismontører i dette landet, og bedriftene selger heiser uten å ta hensyn til bemanningen de har til rådighet. Det er klart at det er mye penger i dette; når man splitter opp montasjelagene, så kan man selge mange flere heiser. Og hvem sitter igjen med gevinsten?
Fagforeninga, klubbene og bedriftene må sørge for at intensjonsavtalen vi har blir fulgt når det gjelder rekrutteringa til faget. Vi tar ikke inn nok lærlinger og fyller ikke opp klassene på OPPHEI. De store heisbedriftene må ta sin del av ansvaret.
Det har blitt enklere å montere de nye heistypene. Materialet har blitt mindre og lettere. Montasjetiden har gått kraftig ned og hjelpemidlene har blitt flere. Behovet for å være to har blitt mindre per montasje, men hva skjer over tid? Uten hjelp til løft og krevende arbeidssituasjoner sliter man seg til slutt ut. Vi må jo ha et mål om at vi faktisk skal klare å utøve vårt yrke til pensjonsalder. Det anser jeg som vanskelig med all den alenejobbinga som forgår i dag. Det vil også påvirke oss psykososialt, og hoppe inn i sjakta vel vitende om at man ikke får sett dagslys, eller får sosialisert seg i løpet av dagen – dag ut og dag inn. Jeg tror ikke det forlenger våre karrierer. Ikke skaper det samholdet som vi er avhengig av som klubb og forening heller. Vi må rett og slett ha noen å diskutere med i løpet av arbeidsdagen, uansett hva det måtte være. Etter gode faglige diskusjoner med kolleger, kommer gjerne også de gode ideene om hvordan løse arbeidsoppgavene på best mulig måte. Også skader det ikke med litt politikk på brakka i tillegg!
There`s no I in TEAM!
Det er tøft å stå imot presset alene, mot bedriften, arbeidsledere og entreprenører. Vi klarer ikke å kreve et godt og trygt arbeidsmiljø når man står helt alene. Det ser vi tydelig ute på anleggene i dag, og trykket på vernetjenesten blir for stort til å hanskes med alene.
Det største problemet slik jeg ser det er sikkerheten. Det er fullt mulig å jobbe sikkert alene, men konsekvensene er store ved hver minste feil. Er du sikker på at noen hører deg rope fra sjakta? Hvor lang tid tar det før noen savner deg? Tiden er dyrebar når det gjelder ulykker. Klarer vi å finne de sikreste arbeidsmetodene når vi jobber alene? Eller hadde det vært fint med noen å sparre med? Jobbene som en heismontør utfører går i store deler ut på problemløsning, også på det sikkerhetsmessige. Man må alltid planlegge godt og ha gode rutiner. Da er det godt å være to!
Treningen på å jobbe sikkert er svært varierende fra bedrift til bedrift. Man hører ofte om nullvisjoner og at sikkerheten står i høysetet, men i praksis er vi som regel overlatt til å ta de riktige avgjørelsene selv der ute på arbeidsplassen.
De potensielle farene i vårt yrke er store, og jeg mener at vi må løfte fram diskusjonen om alenejobbinga. Vi må se på hva det gjør med faget vårt, og om vi vil fortsette med det. Først og fremst for å bevare ett trygt og interessant yrke i fremtiden. Det blir viktig for rekruteringa, og det å ha mulighet til å bli gammel i dette faget.
