Christian Olstad er både heismontør, fotograf, tillitsvalgt, journalist i Heismontøren og rullebrettentusiast (eller skater, som det også kalles). Og vi som jobber med ham til daglig her i redaksjonen vet at han er en mann med mange jern i ilden, og dermed en perfekt heismontør å lage et portrettintervju om. Det måtte likevel et tips utenfra til, før vi skjønte nettopp det.

Kunstutstilling

Olstad har i våres vært aktuell med en fotokunstutstilling på bydelsrestauranten Brutus på Tøyen. Et noe utradisjonelt sted å ha en utstilling, men det er slettes ikke første gang Olstads bilder henger nettopp her. «Jeg hadde en fellesutstilling sammen med noen andre i Øvre Foss gate, og restene av den utstillingen havnet her på Brutus da det åpnet i 2016. De trengte jo litt dekor her!»

Men det er jo ikke fotograf Olstad beskjeftiger seg med, først og fremst. Han er heismontør av yrke. Hvordan havnet han der? «Det var faren min som i sin tid tipset meg om å gå elektrofag på videregående,» forteller Olstad oss, som på det tidspunktet nettopp hadde flytta til et nytt sted, og til en fosterfamilie. «Jeg ble adoptert i voksen alder, så jeg vokste opp som fosterbarn.» Olstad forteller om en rotløs ungdomstid, med mye flytting og turbulens, noe som også bidro til at han litt tilfeldig havnet på elektrofag på videregående. «Min biologiske mor var noe mer akademisk anlagt, så man vet jo aldri om jeg hadde valgt annerledes om jeg hadde vokst opp med henne i stedet.» Men Olstad angrer uansett ikke på valget sitt: «Det var også på videregående at jeg plukket opp interessen for foto!» Et av valgfagene på elektrofag var nemlig foto, hvor Olstad lærte den analoge teknikken som ligger bak fotografering. «Vi tok bilder av det vi ville, og framkalte film i mørkerom. Det er klart jeg lærte mye av å ha det som valgfag, men når jeg ser tilbake på bildene jeg tok på denne tiden, så er det lite gull blant mye gråstein.»

Etter videregående ble kameraet lagt på hylla en stund. «Jeg tok fagbrev i elektrofag og jobbet en stund som elektriker.» Men så begynte han å bli rastløs. «Jeg reiste litt til ulike steder, og samtidig tok jeg også yrkesdykkersertifikat.» Olstad forsøkte å ta seg jobb som yrkesdykker, men det skulle vise seg å være et trangt nåløye å komme seg gjennom. «Man måtte kjenne noen, og helst ha et familiemedlem innafor, for å få seg en jobb i den bransjen.» Det ble likevel et jobbintervju, men Olstad takka nei til jobben: «Det var en jobb hvor man skulle jobbe og bo på båten i to uker av gangen, men sjefen var en jævlig sær skrue, og jeg så for meg at det kunne bli i overkant ubehagelig.» At han som endte med å ta jobben faktisk døde på arbeid, har også bidratt til at Olstad ikke angrer på det valget.

Etter at dykkerdrømmen gikk i vasken, søkte Olstad seg til et heisfirma. Og det ble jobb som hjelper i Lift Tek. «Der hadde jeg en fin tid i halvannet år. Da ble Oslo-avdelinga lagt ned, og jeg fikk meg jobb i Schindler i stedet.» Og der tok Olstad fagbrev som heismontør, og der jobber han ennå. «Nå har jeg vært der i ti år. Jeg har nettopp fått skjeggtillegg!»

Gleden ved å ta bilder

På omtrent samme tid – vi snakker om tidlig 2000-tall og utover – fant Olstad tilbake til gleden ved å ta bilder. «Det var en periode hvor jeg nørda stort på bandet White Stripes, og de hadde på den tiden et slags samarbeid med Holga (et analogt plastikkamera fra Japan. Red.anm), så jeg kjøpte naturligvis et White Stripes Holga-kamera, og da var jeg i gang igjen.» Holga-kameraet var det første av flere kameraer, og Olstad plukket opp interessen for å fotografere alt og alle igjen. «Jeg tok bilder som barn også. Foreldra mine kjøpte et lommekamera til meg da jeg var liten, men det ble alltid sure miner når bildene ble fremkalt, for moren min mente jeg tok bilder av altfor mye rart! For 150 kroner per fotorull, syns mora mi det var litt for mye skrot for penga.» Men det er nettopp dette øyet for hva som kan tas bilde av, som gjør Olstad til den fotografen han er i dag. Bildene som nå stilles ut på Brutus er nettopp øyeblikksbilder av folk og ting, som ikke nødvendigvis er noe vi dødelige ville tatt bilder av. Samtidig får han også stadige tilbud om å ta bilder i mer tradisjonell forstand, som for eksempel i bryllup og dåp. «Jeg styrer unna den typen jobber, så langt det lar seg gjøre. Det er ikke interessant på samme måte, selv om foto på mange måter er det samme for meg uavhengig av motiv.» Olstad forklarer at han tar bildene til Heismontøren og heis.no på samme måte som alle andre bilder han tar. «Det er naturligvis forskjell på reportasjefoto, forsider, bryllupsbilder og kunstfotografier, men for meg er fremgangsmåten likevel alltid den samme.»

Ordekvilibristen

Det er ikke bare fotografi Olstad mestrer godt. Som redaksjonsmedlem her i Heismontøren og på heis.no, har også det skrevne ord stor betydning for Olstad. «Språk er noe av det viktigste vi har, men det er mye dårlig språk der ute, og jeg tror – dessverre – at vi er på vei inn i en tid hvor vi kommer til å få oppleve en statsminister som sier skjøttkaker!» Olstad påpeker at han ikke mener alle skal måtte være ordekvilibrister, «men det er så jævlig mange skrivefeil som bare er rein latskap!» Samtidig må det vel også være rom for litt feil? «Det er klart! Jeg liker å leke med ord, og bare la det flyte mens jeg skriver, så kan man heller tenke på grammatikken og skrivefeilene i etterkant.» Og det var nettopp denne lekenheten som gjorde at Hestenes Herre ble til – en fabel ført i pennen av Olstad på tampen av 2019 som en ode til de tillitsvalgte. «Med tekster som Hestenes Herre kan man leke hele veien, og det er noe helt annet enn en mer tradisjonell reportasje. Som jo tross alt er det vi driver mest med i redaksjonen.» Tor-Erik Lundberg, redaktøren i Heismontøren, ble så begeistret for Hestenes Herre at han nominerte den til LOs litteraturpris – en nyoppretta pris som skal hedre publisert arbeiderlitteratur. Vinneren skulle blitt offentligfjort i mai, men på grunn av koronapandemien foreligger det nå i stedet tre finalister hvor vinneren blir offentliggjort i august. Olstad er dessverre ikke blant finalistene denne gangen.

Som journalist i Heismontøren, lærlingstillitsvalgt i Schindler, referent i hovedstyret på Schindler, medlem i prøvenemnda, aktiv skateboarder og fotograf, i tillegg til jobben som Heismontør, har Olstad nok å henge fingra sine i om dagen. Og vi gleder oss til å se hva mer gutten med aller jerna i ilden finner på neste gang. I mellomtiden oppfordrer vi alle våre lesere til å ta turen ned til Brutus Restaurant og Vinbar på Tøyen for å se bildene til Olstad, og kanskje til og med kjøpe et? Utstillingen skulle egentlig stått ut mai, men blir nå stående på ubestemt tid.