De første tabloidsakene om koronaviruset begynte å tikke inn i januar i år. Dagbladet var tidlig ute med å døpe det DØDSVIRUSET, men de fleste av oss beit ikke umiddelbart på. Dette var noe de hadde å stri med «der borte», tenkte folk, og lot hverdagen passere på sedvanlig vis. Litt over en måned senere kommer en gjeng skiglade norske turister hjem fra alpene, og plutselig er helvete løs også her. 11. mars innfører regjeringen nasjonalt forbud mot alle arrangementer med over 500 deltakere, og dagen etter erklærer WHO virusutbruddet for en pandemi.
Regjeringen gir bånn gass og varsler de mest inngripende tiltakene i fredstid, inkludert å stenge alle skoler, barnehager, universiteter og høgskoler. Norge stenger. Kultur- og sportsarrangementer avlyses, fly settes på bakken og bedrifter varsler permitteringer av ansatte. Men har regjeringen en nasjonal handlingsplan for smittevern å lene seg på? Nei! Den stemte de ned i 2019, da den var oppe som forslag i Stortinget. Dermed setter regjeringen i gang med å lage en plan i hui og hast. Et samlet Storting blir enige om en garantiordning på seks milliarder for luftfarten, 900 millioner til kultur, idrett og frivillighet, og en bankpakke på 100 milliarder kroner i lånegarantier og obligasjoner til kriseramma bedrifter. Flere krisepakker kommer senere. Pengene sitter løst. Samtidig kollapser krona, og du får ikke lov til å dra på hytta. 21. mars vedtar Stortinget en krisefullmaktslov, som gir regjeringen utvida fullmakter i én måned.
Antall smittede i Norge stiger, selv om svært få faktisk blir testet. Stadig flere blir samtidig arbeidsledige. I slutten av mars er så mye som 10,4 prosent av arbeidsstokken uten arbeid. Det er det samme som 291.000 personer! Helsevesenet får kjørt seg, og vi går ut på balkongene våre hver ettermiddag og klapper for alle de flinke helsearbeiderne. Det går opp for stadig flere av oss hvem det egentlig er som har de viktige yrkene i samfunnet vårt, og det er ikke finansfolka, juristene og eiendomsbaronene som topper den lista! Sykepleiere, sjåfører, pedagoger, renholdere og butikkmedarbeidere har alle en ting til felles – de er lavtlønnede. Og mens gjengen som dro på afterski i Alpene sitter trygt på hjemmekontorene sine og ser barna sine mer enn noensinne, sliter de lavtlønnede ræva av seg (og utsetter seg selv og sine nærmeste for smitte) for at samfunnet skal komme seg på bena igjen. Det er ironisk, men ikke på den morsomme måten.
Og mens smittetallene fortsatt stiger, begynner panikken å bre om seg. I alle fall blant noen få som hamstrer dopapir på butikken. Resten av oss blir opprørte over de egoistiske hamstre-jævlene, samtidig som det går opp for oss at det jo er sånn samfunnet er bygget opp – en liten prosentandel av oss hamstrer alltid mesteparten av godene.
På Stortinget forsøker deler av venstresiden å vedta en grense for utbetaling av utbytte for selskaper som mottar statlig krisehjelp, men høyresiden vil ikke høre noe av det. Rødt, SV og MDG forsøker også å få gjennom at selskaper som har morselskap i lavskatteland ikke skal få være med på kompensasjonsordningen. Heller ikke dette vil høyresiden være med på. «Vi må stole på at bedriftene ikke utnytter systemet,» sier statsministeren vår. Kort tid senere leser vi at en franskeid Louis Vuitton-butikk i Oslo får 218.000 kroner i nødhjelp fra staten. I 2018 hadde butikken et overskudd på 39 millioner kroner som ble overført til de franske eierne. En av eierne heter Bernard Arnault. Han er verdens tredje rikeste mann. Kanskje regjeringen kunne spurt Arnault om å bruke sine egne milliarder på å redde sin egen butikk? Flere restauranter som var stengt for oppussing søker om og får støtte, og vi gir Danmarks rikeste mann 5,5 millioner kroner.
Samtidig som vi gir flere hundre tusen til franske milliardærer, går norske frisører uten inntekt i 16 dager, og får ikke engang søkt om støtte før de har holdt stengt i nærmere to måneder.
Et spørsmål som ofte er forbeholdt høyresiden melder seg: Er det dette skattepenga mine går til?
Det å stå på høyresiden i politikken handler om å støtte en ideologi som tror på evig vekst, og at markedet skal regulere seg selv. Men er det noe vi har lært under denne pandemien, er det at ikke engang høyresiden selv tror på selvregulering. Som Mímir Kristjánsson spør på sin Facebook-side: «Hvor er det egentlig blitt av alle liberalistene om dagen? Hvor er det blitt av dem som mente staten er for stor, eller at markedet er overlegen som problemløser? Hvor er det blitt av geniene som mente det var lurt å kutte 141 årsverk i Folkehelseinstituttet, fordi staten trengte en Avbyråkratiserings- og Ostehøvelreform? Er de i karantene? Eller er de opptatt med å tigge skattebetalerne om å bistå akkurat deres arbeidsplass med en statlig krisepakke?» Det er gode spørsmål.
Spørsmålene burde vært stilt av en journalist. Men hvor har det blitt av vaktbikkja under pandemien? Har alle journalistene i NRK forduftet, og blitt erstattet med regjeringens egne kommunikasjonsfolk? NRKs dekning av regjeringens korona-håndtering minner nemlig mer om et godt stykke kommunikasjonsarbeid enn kritisk journalistikk.
Eksempel 1: Da NRK Dagsrevyen blir med Erna for å ta imot forsinket smittevernsutstyr som ankommer Norge. I samme sak ble det forsikret om at dette utstyret skulle direkte ut til kommunene. Bra jobba, Erna! De færreste fikk nok med seg at dette var det reneste vås. Ingenting går direkte ut til kommunene her i landet. Først skal det innom de private leverandørene som leverer helseutstyr til sykehusene. Som Bent Høie hvisket lavt noen dager senere: Kommunene må bruke «de sedvanlige markedskanalene» for å bestille det smittevernsutstyret de måtte trenge.
Eksempel 2: Da NRK lager gladsak av at «bare» 323 av 19.000 bedrifter har brutt reglene for kontantstøtte så langt. «Det er ikke stort,» konkluderer kanalens ekspert. Det samme hadde vel neppe vært konklusjonen om det gjaldt privatpersoners misbruk av trygdesystemet?
Medienes heltedyrking av Erna og regjeringen, bidrar til at folk går fem på. Høyre fosser nemlig frem på meningsmålingene, og gjør sine beste målinger på flere år! Men vi skal ikke lenger tilbake enn til februar for å se det helt motsatte. Da nådde Høyre et bunnivå med den laveste målingen siden 2009. Og det var kanskje ikke så rart; NAV-skandalen, Frps regjerings-exit og statsråder med doble lønninger preget nyhetsbildet. Så ble det tyst. Takk, korona! Men, som Arne Strand i Dagsavisen skriver: «Det blåser ingen borgerlig vind, kun en Høyre-vind over landet.» Og den vinden skal vi klare å snu før valget neste år!