I rapporten Samarbeid og sikkerhet i bygg og anlegg pekes det på at dårlig tid, kombinert med svakt fokus på sikkerhet, er en negativ faktor med tanke på å forbygge ulykker. Dessuten vet vi at arbeidstakere som opplever stress over lengre tid vil kunne utvikle alvorlige fysiske og psykiske helseproblemer.
«Tidspresset ser jeg kanskje på som den største belastningen», sier Vegard Olimstad som er heismontør på nyanlegg i Kone, Stavanger.
«Kontinuerlige påminnelser fra byggeledelse og konsulenter om frister, dagbøter og en overivrig arbeidsleder som helst vil ha deg over på neste anlegg før du er ferdig med nåværende prosjekt. Legger du til uforsvarlige mengder overtid i miksen, har du en oppskrift på noe som fort kan føre til mye stress», fortsetter Vegard som for tiden holder på med å rive en gammel Stahl-heis på et kjøpesenter i Stavanger.
Tjuesjuåringen har stort sett gått på montasje siden han startet i læra i 2010, kombinert med noe servicearbeid. Han forteller at montasje passer han godt, da han liker å ha et fast sted å møte i en begrensa periode, og samtidig vite på forhånd hva han skal gjøre påfølgende dag. Likevel dukker det ofte opp utfordringer som må løses på en kreativ måte – spesielt i eldre sjakter.
«På montasje får man brukt kroppen samtidig som en må bruke hodet og være nøye. Gleden av et helt stykke arbeid er givende, og det er noe spesielt med å kjøre en heis du har bygget selv», legger han til.
Endringene i arbeidsmarkedet, og verden for øvrig, har vært markante de siste ti årene. Vi spør om Vegard ser noe til disse endringene også på norske byggeplasser: «Tja, det er nesten vanskelig å besvare uten at det blir en klisjé. Språkutfordringer og bruk av bemanningsbyråer var allerede utbredt da jeg starta, men det har vel ikke akkurat blitt mindre av det med årene».
Han legger til at spisebrakkene og de sanitære fasilitetene blir stadig dårligere, og at tidsfristene blir stadig kortere. «Alt skal gå fortere, som igjen fører til HMS-avvik og dårligere kvalitet på byggene.»
Som så mange andre heismontører har Vegard jobbet flere steder i landet, og da har han kanskje også lagt merke til om det er noen store forskjeller på byggeplassene fra sted til sted?
«Ikke egentlig», svarer han. «Det er fort gjort å danne seg et bilde av at alt er kaotisk midt i Oslogryta og plettfritt med én gang en beveger seg utenfor ring 3. Jeg har sett gode og dårlige byggeplasser de fleste steder jeg har jobba. De mest positive opplevelsene jeg har hatt er på noen byggeplasser lengst nord i landet, men jeg har ikke jobba der nok til at jeg tørr å gå god for at alt er rosenrødt der heller.»
I mindre avdelinger, som i Stavanger, er det mer vanlig at alle bidrar litt både på service og på montasje. Vi spør om han mener at dette er en fordel, og om han tror at dette er gjennomførbart i større avdelinger som i Oslo.
«Det er helt klart en enorm fordel. Jo mer allsidige og komplette vi blir som montører, jo sterkere står vi stilt. Jeg tror vi organiserte heismontører kan oppnå alt vi vil. Skillet mellom montasje og service kan brytes ned i de større avdelingene. Spørsmålet er bare om folk trives med dagens ordning eller om det er en vilje blant montørene til å skape en endring.»
Helse og sikkerhet
«Det er mange dårlige løsninger på avsperringer rundtomkring,» forteller Vegard oss, og påpeker videre at det altfor ofte blir plassert søppel og materiell rett utenfor sjaktåpningene. Noe vi antar mange heismontører kjenner seg igjen i – dessverre.
«En annen gjenganger er kabler som ligger strødd utover gulvene på byggeplassene, stort sett kombinert med dårlige lysforhold. Brakkeforholdene er et kapittel for seg selv.»
Rogalendingen gir tommelen opp for Koneklubbens vernetjeneste. Han forteller at det ikke er så lenge siden sist han benyttet seg av verneombudet i forbindelse med testing av løftekroker i sjaktoppen. Ett av tilfellene var i forbindelse med en rivejobb og ett i forbindelse med nymontasje. Begge gangene løste det seg på best mulig vis, og endte med at krokene ble testet av et sakkyndig firma.
For å løse de mange ergonomiske utfordringene på montasje, så svarer han at to montører på anlegget kanskje er det aller viktigste tiltaket. Av hjelpemidler er Tirak (elektrotalje red.anm.), kjettingtaljer, tohjulstralla og hjulene til maskinkassa som de har på Kone unnværlige for den rutinerte montøren.
Bedre lønn løser ikke problemene
Han har ikke noe tro på at bedre betalt for montasje eller heving av akkordtaket nødvendigvis vil løse de problemene man har på nyanlegg i dag.
«Skolerte medlemmer og aktive verneombud er alfa omega» sier han. «Vi som monterer må vite hva vi har krav på, og verneombudene må bruke den makta som de har. Terskelen for å kontakte vernetjenesten bør være lav». Vegard tror også vi løser mye om vi i størst mulig grad bekjemper bruken av såkalt single-man (alenejobbing).
Fag og yrkesstolthet
«Vi må ta oss tid til å gjøre ting ordentlig, hjelpe de som eventuelt sliter og bygge hverandre opp. Erfaringer og kompetanse må vi dele med hverandre», svarer han da vi spør om hva han tror må til for å opprettholde en høy fagstolthet og videreføre dette til en ny generasjon heismontører.
«Vi må alle ta ansvar for at lærlingene våre får opplæring i verdensklasse, og sørge for at de unge lovende i størst mulig grad også får jobbe sammen med erfarne helter, og ikke bare setter opp standardheiser sammen med en rykende fersk montør. Det er også viktig at kurssenteret har faglig innhold av høy standard som er relevant for oss, og at alle møter opp på kurs når de blir innkalt.»
At mesteparten av montasjen hos våre nordiske naboer er satt bort til entreprenører og innleide, ser han på som svært problematisk: «Det er sørgelig, men ikke overraskende. Det gjenspeiler bare arbeidslivet i byggebransjen ellers i verden. Det er ikke tilfeldig at vi omtrent er de eneste som ikke har det sånn.»
Likevel er han ikke bekymret: «Hvis vi fortsetter å ha fokus på kvalitet og fagstolthet, fortsetter å utdanne dyktige montører gjennom lærlingeordningen, har engasjerte medlemmer og aktive tillitsvalgte, sterke klubber og ei forening som står samla – da kan ingen kødde med oss!»
