70-tallet var på mange måter Det Politiske Tiår. I 68 blomstret en sterk aktivisme og et studentopprør i den vestlige verden, inkludert USA, blant annet som følge av amerikanernes tilstedeværelse og voldelige krigføring i Vietnam. Dette spredde seg til Norge, og særlig studentbevegelsen i 69 og 70, men også til fagbevegelsen, som uttrykte sin støtte til frigjøringsbevegelsen i Vietnam, FNL. Bilder i fjernsynet vitnet om forferdelig urett i øst, og vi hadde her hjemme en regjering som ikke tok tilstrekkelig avstand fra USA sin teppebombing – ei heller stilling til invasjonen av Vietnam. Rettferdighet og kampvilje.
På hjemmebane var kampen mot norsk innmelding i datidens EU, EEC/EF, en stor kamp som splittet norsk fagbevegelse, og samlet en opposisjon mot ledelsen i LO. Vår egen forening sluttet opp om denne opposisjonen.
En gryende opposisjon
I etterkrigstiden hadde det i store deler vært arbeiderpartiregjering med Gerhardsen i spissen. Han satt til sammen 17 av de 20 første årene etter krigen. Dette var år hvor produksjonsveksten var enorm, mens veksten i reallønn, velstand og goder ikke var tilsvarende. Regjeringen hadde hatt et jerngrep om arbeiderklassen gjennom LO-toppene. Vi snakker om et LO som var mest opptatt av å holde medlemmene i ro og slutte opp om hva toppene hadde forhandlet frem med arbeidsgiverne. Alle oppgjør var samordna, og om ikke, ville meklingsmannen benytte seg av kopling for å oppnå ønsket resultat (kobling vil si å koble sammen avstemmingsresultat fra forskjellige arbeidstakergrupper). De fleste arbeidergrupper inklusive heismontørene hadde heller ikke lokal forhandlingsrett. At LO var såpass arbeiderpartilojale som de var, skapte rom for en opposisjon. Rom for en mer kampvillig fløy, hvor det ikke lenger var akseptabelt å ikke få være med på veksten i samfunnet.
Det kan ha vært streiken blant gruvearbeiderne i LKAB i Kiruna i 69 som var den utløsende faktoren. Hvor om lag fire tusen arbeidsfolk kjente på en misnøye med lønnsutviklingen, og arbeidsforholdene. Det var også her de sosialdemokratiske toppene hadde forhandlet lønna. En akkordavtale som la stort press på arbeiderne, til det skritt at arbeiderne følte seg uglesett om de skulle unne seg en kaffepause. Det var gutta på truckverkstedet som reagerte og satte seg først, siden støttet alle arbeiderne opp om streika. Over fire tusen personer, i full streik, i to måneder. Også her forsøkte LO-toppene å stagge medlemmene, heller enn å bistå. Det ble også forsøkt fra LO sin side å forhandle på vegne av gruvearbeiderne, uten de streikende arbeidernes egen valgte streikekomite. En ny, nedsatt streikekomite som etter hvert bestod av LO-topper og valgte arbeidere, hadde intern uenighet, som igjen smittet over på de streikende. Uvisst hva streiken førte med seg, men den største seieren av denne konflikten er nok de stolte arbeiderne, og trua på kamp. Som spredte seg rundt om i hele Norden.
Norgas-arbeiderne var først ute i Norge til å følge opp. I 1970 gikk Norgas-arbeiderne ut i ulovlig streik for lønn. Det hadde blitt forhandlet frem et for dårlig tilbud sentralt og det ble derfor satt ned et krav om to kroner timen. Dette var kontroversielt siden det ikke forelå noen lokal forhandlingsrett, og forbundet viste sin misnøye mot de streikende. Internt i fagbevegelsen bredte et krav om sympatistreik seg, med stor oppslutning. Det gikk ikke bare dit hen at arbeiderne lenket seg foran porten til fabrikken for å hindre streikebryteri ved at det foregikk inn- og utkjøring av gass, men også så langt at politiet ble satt inn for å fysisk bryte opp lenkene. Med påfølgende arrestasjoner. Som igjen førte til at konflikten spisset seg ytterligere, og styrket støttebevegelsen. Presset fra LO ble til slutt for stort, og førte til at gjeldende tilbud måtte godtas, og streiken ble avsluttet. Diskusjonen om hvorvidt det ble ført riktig kamp om lønn og arbeidsvilkår i forbundet, eller om de var for lojale til arbeidsgivere og regjering var dog mer aktuell enn noen gang.
Internt i HMF var selvfølgelig radikalisering, kampvilje og politisk linje et tema fra 69 og fremover. Den sittende lederen hadde ført en mer passiv linje enn den som kom til å vinne frem etter 74. I etterkant av streikene ved LKAB og Norgas som ga håp i 69, 70 og utover frem til heismontørene vant stort frem i 74 var dette selvfølgelig et tema. Frem vokste en opposisjon som ønsket en mer kampvillig linje, og en tanke om at HMF måtte vurdere en ny politisk retning.
Streika i 74
Med krav om fagbeskyttelse og at heismontører skulle arbeide på heis, samt lønns- og utlønningskrav, og et forslag fra meklingsmannen som ble utsendt uten samtykke fra heismontørene, eskalerte forhandlingene i 1974 fort til en stor konflikt. Det kom HMF-ledelsen tilfeldig for øret at de skulle bli truet med tvungen lønnsnemd av regjeringa, sammen med de samtidig streikende elektrikerne, til tross for at det verken var snakk om liv eller helse – hvilket er betingelsene for å ta i bruk tvungen lønnsnemd, eller voldgift som det ble kalt da. Denne trusselen ble møtt med trussel om en ulovlig streik i retur, med hell. Streiken får et voldsomt engasjement fra andre deler av samfunnet og spesielt fra resten av fagbevegelsen og studentsamfunnet som erklærer sin fulle støtte til heismontørene. Stemmer i fagbevegelsen er også på dette tidspunkt av den oppfatning at den må ta steg i retning av mer kampvillighet og det opprettes også permanente streikestøtteordninger. Heismontørene reiser rundt sammen med Vømmøl Spellmannslag og sprer budskapet om streika. Spellmannslaget har også viet sin fulle støtte til HMF, og hele denne kampen kan sees som en del av den generelle radikaliseringen i samfunnet. Heismontørene tar, i sympati, inn et krav fra telefonsentralmontørenes sitt tariffoppgjør, hvilket medfører at telefonsentralmontørene tar etter måten heismontørene aksjonerer. Det hele ender med at de turnerer sammen – Vømmøl, telefonsentralmontører og heismontører. Skjønn forening om et bedre arbeidsliv. Datidens NHO, NAF, forsøker å dra i nødbremsen, fremprovosere en tvungen lønnsnemd ved å varsle at de vil ta ut nitti tusen industriarbeidere i lockout.
Et litt sent forsøk på å gjøre en lang historie kort: Etter stort press fra LO ble det signert et slags kompromiss, vedtatt med 105 mot 100 stemmer. Det lå noen seire i dette, en fagbeskyttelse gjennom en offentlig forskrift (det som ble betegnet som kongelig resolusjon, kgl. res.) og en stopp på arbeidsgivernes framstøt for lønnsdifferensiering. Det faktum at det var 100 av 205 som var klar for å fortsette kampen, støttet også den videre viljen i opposisjonen.
Fløyen med de kampvillige hanene som stod 100 mann skulder ved skulder for å fortsette kampen under streika i 74 levde videre. De trodde fortsatt på løsninger på problemer. Problemer i verden, men først og fremst for medlemmer i HMF. Og at denne løsningen kom gjennom kamp og ikke byråkrati. Så da valget på årsmøtet i 76 kom, var det en splittelse i HMF. Den mer moderate siden, mot den andre fraksjonsgruppa, som ville utvikle foreningen i en mer kampvillig retning. Terje Skog var da denne gruppas kandidat til å bli ny leder, Kåre Sanden, som nestleder, hadde trådt inn i ledervervet da sittende leder hadde tatt jobb som formann. I og med at Sanden ikke hadde planer om å bli sittende som leder, og den moderate fløyen ikke hadde noen lederkandidat, var det egentlig ikke noen reel motkandidat til Terje. Dette gjorde ikke at det var åpenbart at han skulle bli valgt inn, da han ble ansett som ganske radikal. Men som vi alle vet, ble han jo det.
På det påfølgende halvårsmøtet, som HMF på den tiden avholdt, ble det ytret en del reaksjoner og protester til den politikken som var valgt og ført, den tid Terje hadde sitte som leder. Altså, halvåret fra han ble valgt inn til møtet. Det var såpass med rabalder at det ble avholdt et ekstraordinært halvårsmøte. Mange kritiske røster til tross, satte ingen navnet sitt på et mistillitsforslag. Skuta seiler videre.
På nevnte ekstraordinære halvårmøte blir det lagt frem en handlingsplan, for å få bukt med ulovlig heismontasje. Dette er en av mange områder hvor det var stor fremgang de påfølgende par årene etter at den kampvillige fløyen vant gjennom.
Nevner videre i fleng:
- Lønnsmessig stor fremgang
- Ny akkordliste som ga veldig mye bedre lønn på montasje
- Lokale tillegg, til å begynne med i strid med overenskomsten fordi vi ikke hadde lokal forhandlingsrett.
- Etter hvert lokal forhandlingsrett inn i overenskomsten
- Bilgodtgjørelse for privatbiler
- Garantilønn på montasje – det som kalles servicelønn nå
Dette med mer er rettigheter vi tar for gitt i dagens arbeidsliv, men som ble kjempet gjennom med kamp. Stort sett takket være den kampvillige politiske linje som vant gjennom på 70-tallet.
Samt at det gjøres en stor innsats for å få opp organisasjonsgraden, som mot slutten av årtiet er oppe i tilnærmet 100%.
Terje ble sittende til 1983, fra 1986 til 1989 og 1996 til 2000.
Fortsatt takk.
