Dette er spørsmål fra forordet til boken som skulle oppsummere heismontørenes fagforening fra 1981 til 2005. 90-tallet var en svært viktig periode i HMF sin historie, og her i denne artikkel skal det redegjøres for to viktige kamper fra den tid som sikkert ikke var for å ha det gøy, men som var harde, lange og jævlig viktige.

For å sette stemningen:
I 1988 eksploderte arbeidsløsheten i Norge som følge av lavkonjunktur i byggebransjen, og den skulle bli med over i 90-tallet og sette preg på tiåret. I 1989 var det 115 000 arbeidsløse her til lands og vi så ikke toppen før i 1993. Dette skulle sette HMF på prøve allerede i 1990.

Otis måtte legges ned

I starten av 1989 hadde Otis, til tross for arbeidsledigheten, enormt trykk på sine anlegg under oppføring på Aker Brygge. Dette førte til at ledelsen meldte om store mengder «nødvendig» overtid for å unngå dagsbøter fra entreprenøren av Oslos nye shoppingmekka. Parallelt med dette fikk fem hjelpere og montører beskjed om at de ville bli avskjediget etter ferien. Kompromisset ble at overtiden skulle jobbes, mot at ingen skulle avskjediges. All overtid skulle avspaseres i solidaritet med de med kortest ansiennitet. Det skulle være snakk om 3500 timer og var dermed et fint bidrag til Otis for å holde hodet over vannet litt til. Rullerende permitteringer ble det også inngått avtale om. Det hele så lysere ut gjennom og etter sommeren, men innen november kledde kalenderen var vinden snudd. Ledelsen i Otis så ikke annen mulighet enn å sende oppsigelser til ti mann rundt om i Norge. Tre av de ti fikk seg ny jobb i Oslo Heisbedrift, og måtte som straff for sin «illojalitet» gå på dagen, uten å stå ut oppsigelsestiden. Det skulle føre til steile fronter mellom klubb og ledelse, trusler om aksjoner mot trusler om nedleggelse.

Otis´ danske direktør Anders Schnack hadde også flere uheldige utsendelser av trusselbrev til klubbleder og nestleder, på generelle grunnlag uten forankring i noe avtaleverk. I en smørje av trusler mot tillitsvalgte og påstand om ordrenekt knivet bedrift og klubb seg gjennom julen i 1989. Schnack var hverken lojal mot avtalen, avspasering eller de rullende permitteringene.

Fra 29. januar 1990 var tjueen ute i streik. Det var stadig ti montører med oppsigelser liggende. Heistjenesten skulle gjøres operativ, altså HMF sitt eget heisfirma. Det ble besøkt kamerater i Sverige og Danmark for å preventere streikebryteri. Foruten forsiden på Klassekampen var det ikke mye pressedekning å hente for de snart arbeidsløse Otis-gutta, dette til tross for at de demonstrerte utenfor Dagbladet sine kontorer. Støtten kom derimot svært villig innad i fagbevegelsen.

Ledelsen i Otis kom ganske snarlig med et tilbud om å redusere fra ti til fire oppsigelser. Gutta ville ikke svikte noen og fortsatte streiken, hvilket medfører at samtlige tjueen streikende mottar et oppsigelsesbrev i posten 14 dager ut i streiken, grunnet deres arbeidsnedleggelse. Dette var nok, som streikekomiteen allerede hadde diskutert, første skritt mot en styrt nedleggelse av Otis i Norge.

Påfølgende uke eller så, inviterte Otis fem av de andre heisbedriftene i Norge til forhandlinger om å overta Otis-kontraktene. Ameco stakk av med kontraktene, men nektet å ta med seg montørene. Dette førte til en demonstrasjon fra de streikene for ny jobb utenfor Ameco, dagen overtakelsen skulle finne sted. Det var enighet i at Ameco ville være å anse som en streikebryterbedrift om de reparerte Otis-heiser, med mindre de tok inn de arbeidsløse montørene. I og med at det allerede var permitteringsvarsler ute i Ameco, skulle det være litt frem og tilbake med taktikkerier og diskusjoner før samtlige i Ameco-klubben stilte seg bak kravet til de tjueen fra Otis. For å sette makt bak kravet, og ville dermed avstå fra å utføre service og reparasjon på Otis-heiser før situasjonen var løst. Forhandlinger ble så et faktum, og de varte. Elleve timer etter start var det et faktum at de tjueen fra Otis nå skulle begynne hos Ameco rundt om i landet. Det kan eksistere noen ulemper ved seieren her sett i ettertid, men alle fikk beholde arbeidet. Og det er en seier akkurat der.       

Gunnar Myhre As

Ny forskrift av 1. januar 1994 innebar at personer med elektrofaglig grunnutdanning kunne arbeide på alle elektrofaglige områder. Bedriftene selv skulle stå for, og kontrollere tilleggsutdanning. Bedriftene var derimot stadig avhengig av å ha godkjente papirer på at de var kvalifiserte til å drive med heisinstallasjon.

Gunnar Myhre AS ble godkjent som heisinstallatør allerede in 1991, som da ikke hadde gått påaktet hen hos heismontørene. De hadde gode kilder som kunne motbevise at Gunnar Myhre ikke hadde det hva en elektroinstallatør måtte dokumentere for å bli godkjent som heisinstallatør. Dette gikk på mangel om praksis, både allsidig og heisrelatert, to år. Den praksisen Gunnar Myhre AS refererte til, holdt ikke vann. Det eksisterte flere vitneutsagn, som talte mot Myhres påstand om praksis, men elektrisitetstilsynet lot seg ikke overbevise. Ei heller til de logiske tidsbristene som var i referansene til Gunnar Myhre AS, bygg han skulle hatt praksis fra i slutten av 60-åra, hadde stått ferdig i 1958, og liknende. Dette skulle by på hodebry og demonstrasjoner over langen, og skal vi tro historiebøkene, så må det ha vært ubehagelig til tider. Konfrontasjoner av montører på arbeidsplassene sine, boikotter og medieoppslag.

Det var først da tariffoppgjøret i 1996 stod på trappene at fagbeskyttelsen som ble tapt 1. januar 1994 skulle vinnes tilbake. I denne saken hadde de tradisjonelle heisbedriftene i NHO delte følelser rundt kravet til HMF om at heisoverenskomsten skulle gjelde hele den organiserte delen av bransjen. Om NHO fikk det som de ville, og oppløste hva de kalte for «heismonopolet», ville de «seriøse» bedriftene kunne miste store markedsandeler til de «useriøse». Derfor hadde heismontørene trua på at de kunne få Heisleverandørenes Forening til å innta en realistisk holdning. Historien sier at de faktisk hadde det, og var klare til å skrive under allerede i forhandlingene, men at NHO og NELFO sto på sitt og sin rett til å velge den overenskomsten som var billigst for arbeidsgiveren. Ikke den som la til grunn faglig kvalifikasjon eller var fagspesifikk. Sånt blir det streik av, lovlig streik, fra 17. juni 1996.

Ettersom NHO sin viseadministrerende direktør Lars Christian Berge uttalte at «heisoverenskomsten er meningsløst god», er det lett å forestille seg at dette skulle bli en real match. Og det ble det, med bred støtte fra flere titalls fagforeninger, og opptil flere medier.

Den 23. august, en fredag, ble partene enige om en avtale. Den skulle signeres den påfølgende mandagen, men NELFO ombestemte seg i helgen. De ville ha inn bestemmelse om at avtalen kun skulle gjelde midlertidig. Å ombestemme seg slik ble nok ansett som direkte pinlig, langt utover heismontørene og støtteorganisasjonenes rekker. Streika måtte tas opp igjen!

Støtteuttalelser ble tilsendt fra 55 fagforeninger og et støtteopprop ble signert av omlag 300 tillitsvalgte, og etter 108 dager i streik kunne heismontørene gå seirende ut med fagbeskyttelsen i behold.

Teksten skulle lyde slik:

«LO og NHO har i forbindelse med årets tariffoppgjør for heisfaget drøftet i hvilken grad andre overenskomster enn heiseoverenskomsten kan gjøres gjeldende for arbeid på heis og kommet fram til følgende: 1) Partene konstaterte at heisoverenskomsten og landsoverenskomsten for elektrofagene er selvstendige tariffavtaler. 2) Medlemsbedrifter i NHO som utfører ordinært installasjons-, reparasjons- og servicearbeid heisanlegg skal følge Heisoverenskomsten».     

Er vel bare å fortsette å takke?
Takk

Se også:
Heismontørenes Fagforening fyller 90 år! og
HMF 90 år: Gooooood morning, HMF