De tre siste årene har andelen kvinnelige søkere til såkalte mannsdominerende yrkesfag som bygg og anlegg, elektro og industrielle fag økt med femti prosent ifølge Utdanningsdirektoratet. Da kan man spørre seg hvorfor dette ikke gjenspeiler rekrutteringen til heisfaget.

Redaksjonen har ikke kjennskap til hvor mange kvinner som faktisk søkte seg til heismontørfaget under årets lærling opptak. Men i årets klasser ved opplæringskontoret for heisfaget (Opphei) finnes det ingen jenter. Blant våre 700 yrkesaktive medlemmer har vi for tiden kun to kvinnelige lærlinger. Totalt har vi seks kvinnelige medlemmer som har sin arbeidshverdag i sjakten.

Ifølge Utdanningsdirektoratet er det fortsatt en stor andel av jenter som søker linjer som helse- og oppvekstfag og kunst, design og håndverk. Aller størst overvekt av kvinnelige søkere er det til det nye utdanningsprogrammet frisør, blomster, interiør og eksponeringsdesign, med 90 prosent kvinnelige søkere.

Første kvinne

Karianne Bye Aarup startet opp som lærling i Reber 1987. I 1991 avla hun fagprøven og ble da den første kvinnelige heismontøren med fagbrev i Europa. Kristin Stang Grøneng var neste kvinne som begynte i heisfaget. Hun startet opp 1988 hos Pickerings Lifts. Da Pickerings gikk konkurs i 1989/90, fikk hun ny lærekontrakt hos Reber. De begge er ennå i bransjen, men da henholdsvis som selger og som instruktør ved Opphei. Siden har det desverre ikke vært ansatte flere jenter i det som nå heter Schindler.

Vi skulle gå inn i et nytt årtusen før vi igjen fikk en kvinnelig heismontør. Denne gangen var det Kone som ansatte Sunniva Linge Utvik. Siden har det blitt utdannet noen flere kvinnelige heismontører i Kone, Otis, Thyssen og i GM heis. Men langt fra så mange som man skulle ønske.

Hvordan øke andelen

Flere har opp igjennom årene tatt til orde for å rekruttere flere jenter til faget. I 2006 hadde Geir Løkke følgende forslag til årsmøte som da ble enstemmig vedtatt:

«I heismontørfaget har det til alle tider vært en så liten kvinneandel at den kan anses å ha vært ikke eksisterende. Mitt forslag er at HMF aktivt går inn for å få flere kvinner inn i faget. Det er flaut at HMF, av alle, har hatt så få kvinner. Mulige måter å få det til er for eksempel å aktivt reklamere ovenfor jenter til å søke på skoler og i presse. Det er også viktig at tillitsvalgte er aktivt med i jobbintervju på bedriften for å forsikre seg om at kvinnelige søkere blir vurdert seriøst.»

«Vi må være med å motvirke til fordommer mot kvinner i mannsdominerte yrker», svarer Markus Hansen, leder av HMF, da vi spør hva vi som bransje kan gjøre for å få flere jenter til å søke seg til heisfaget. «Vi må snakke opp de gode eksemplene vi har med de jentene som har lykkes med heisjobben. Vi må være ute på skolebesøk», fortsetter Hansen. «Videre er det viktig at også montørklubben er med i intervjuprosessen for å sikre at jenter blir vurdert seriøst i utvalgsprosessen ved inntak av lærlinger».

Markus tror ikke at det nødvendigvis forsvinner flere jenter enn gutter fra faget. «Det at det er så få kvinner gjør at det merkes så godt hvis en kvinne går ut av faget. Uansett, vi må sørge for at faget vårt er attraktivt å jobbe i og skape utfordringer som gjør at heismontøren alltid utvikler seg,» avslutter Markus.

«HLF har gitt støtte til kampanjer for læreplasser», svarer Ben Gjerland (daglig leder i HLF) på spørsmål om HLF aktivt går inn for å oppfordre sine medlemsbedrifter til å få jenter til å søke lærlingplass i heismontørfaget. «Disse kampanjene har vært forholdsvis kjønnsnøytrale, men man har oppfordret jenter også til å søke, slikt som spesifikt i videoen på utdanning.no. HLF støtter opp om arbeidet OPPHEI gjør og har en klar oppfordring til bedriftene på å ta inn lærlinger. Kvotering kunne være en tanke, men er ikke diskutert. Utplasseringsplasser spesifikt for jenter kan også være en vei å forsøke.»

Noen jenter forsvinner ut av faget. Hvordan kan bransjen legge til rette for at jentene forblir i faget?

«Bedriftene kan vurdere å ta inn to eller tre jenter samtidig i lære for å skape et miljø som gir et fellesskap», sier Ben. Dette er kanskje vanskelig da det sjeldent er flere bedrifter som tar inn en eller to lærlinger samtidig. En koordinering av antall jenter innen faget på samme sted eller område kunne være en tanke.»

«Bedriften må også aktivt forberede seg på at det kommer inn jenter som skal bli fagarbeidere og som skal være helt likestilt med alle de øvrige lærlingene og fagarbeiderne. Kvinner krever ikke særbehandling, men enkelte ting må likevel tilpasses, f.eks. klær, garderobe, brakke osv. Ledelsen i bedriftene må ha et aktivt forhold og oppmerksomhet rettet mot hvilke språk som brukes og hvordan man (ansatte i bedrift) ser på og omtaler kvinner i yrker der det for det meste er menn. At man legger til rette for begge kjønn er positive signaler som også kan markedsføres på bedriftenes egne sider. Det skal ikke kreves noe mer av en kvinne i bedriften enn en mannlig kollega verken faglig, kollegialt eller sosialt.»

«Heismontøryrket er et fysisk tungt yrke, mer tilrettelegging ved montasje og logistikk rundt tunge deler kan være en vei å gå. Montasje i senere år er blitt fysisk lettere da selskapene har videreutviklet både materiell og montasjemetoder. Dette har kanskje ikke blitt brukt aktivt nok som et godt argument for at det er blitt lettere. Service har kanskje en lettere arbeidshverdag.»

«Endrede bestemmelser i overenskomsten om brakkeforhold i år er jo også en god nyhet for å få til en bedre kjønnsfordeling i faget på sikt,» legger han til. Han understreker at saken og svarene ikke på noen måte er debattert i HLF sitt styre, men er basert på egne observasjoner og tanker.

Tolv år i sjakta

Ingrid Overholt startet opp som lærling i Otis i 2008. Tolv år senere er hun fortsatt i sjakta, men hun har byttet fra Otis til Kone.

«Veldig usikker», svarer Ingrid da vi spør hva hun tror må til for å få flere jenter til å søke lærlingplass i heismontørfaget. «Det er mange rådgivere som ikke anbefaler yrkesfag, og spesielt ikke til en skoleflink jente. Det er jo få jenter som søker og fullfører elektro på skolen. I tillegg er det en myte om at man må kjenne noen i faget for å få utplasseringsplass og lærlingplass. De fleste jeg har snakket med tror det er større sjanse for å bli elektriker enn heismontør», forteller hun. «Da jeg var på besøk ved en videregående skole i fjor for Opphei fikk jeg alltid samme spørsmål. Får man lærling plass? Og lærerne spurte om hvor mange lærlinger som tas inn i heisfaget. Dette spørsmålet er alltid vanskelig å svare på siden man ser at de blir skuffet og kanskje tenker at da kommer ikke jeg inn».

Tradisjonelt sett, er heisfaget et mannsdominert yrke. Så vi spør om hun møter mye fordommer mot at jenter kan bli heismontør?

«Ja, i starten var det en del negativt fra venner, kollegaer og kunder. Men nå er det mest positivt. I heis er det jo mye rykter og fordommer generelt, så det er jo en vei igjen å gå,» fortsetter hun. 

«Det er mange gutter som forlater bransjen også», svarer Ingrid da vi spør om hva hun tror er grunnen til at flere jenter forlater arbeidet i sjakta til fordel for andre stillinger både i og utenfor bransjen. «Men som jente blir man stående litt utenfor. Det blir fort litt ensomt sosialt. Det virker som det er en lavere terskler å invitere de mannlige kollegaer på fredags pils på privaten eller bare på lunsj en mandag, enn det å invitere oss jentene.» 

Selv elsker hun det faglige med jobben sin, og det vil bli bedre jo flere jenter de blir. Så til andre jenter vil hun si: «Stå på! Dette klarer du!».

Fra heismontør til fysioterapeut

I 2009 sa Linn Kamilla Linberg i et intervju med Heismontøren at hun regnet med å fortsatt være i sjakta om ti år. Men slik ble det ikke. Linn Kamilla er nå inne i sitt fjerde år i utdanningen som fysioterapeut, og i august 2021 er hun ferdig utdannet autorisert fysioterapeut. «Jeg har fortsatt fagbrev, så skal aldri si aldri», forteller hun på spørsmål om hun blir å se i sjakta igjen. «Grunnen til at jeg nå tok en annen utdannelse, var rett og slett at jeg ikke så for meg å jobbe i sjakta til pensjonsalder, eller om jeg skulle få en skavank, og kontor er uaktuelt for meg. Jeg liker å jobbe fysisk eller være i aktivitet.  Hvis jeg skulle utdanne meg til noe annet, måtte det bli nå før jeg blir altfor gammel. Jeg fikk heller ikke permisjon av Otis, så da sa jeg rett og slett opp. Kan godt være jeg kommer til å jobbe inn mot bygg og anlegg som fysioterapeut, eller dukke opp i sjakta igjen. Hvem vet. Jeg savner å skru, så jeg driver stadig å reparerer et eller anna utstyr. Hadde wirebytte på et treningsapparat her om dagen» ler hun.