OPPDATERING 07.04.21: Morten Sandaas har inngått forlik med forsikringsselskapet, og er dermed ferdig med den delen av saken.

Vi møter Morten på foreningskontoret i Østre Aker vei. Han er, som alltid, blid og fornøyd, smertene til tross. «Helseplagene er mange, og konstante,» sier Morten. «Men jeg har blitt vant til å leve med smertene, og tar en dag av gangen. Livet kunne selvsagt vært bedre, men jeg lever, har en flott familie, og prøver å være glad for det jeg har.» Og det slår oss at Morten ikke virker bitter. Tvert imot. Han oser av livsglede og positivitet – noe vi har vanskeligheter med å forstå, tatt i betraktning alt som har skjedd med ham. La oss spole noen år tilbake.

Ombygging av kulisseheisen

Sommeren 2015 ble Morten og en kollega satt til å bygge om den enorme kulisseheisen på DNT. Dette var ikke en hvilken som helst jobb – de 80 kvadratmeter store pneumatiske lamelldørene på heisen skulle bygges om. Heisen ble bygd i 1985, av det som da het Reber Schindler. Kapasiteten på heisen er på hele 5000 kilo, og gulvarealet på stolen er cirka 50 kvadratmeter. Heisen har tre motvekter og Miconic B-styring. To av motvektene veier 9,2 tonn hver, og den siste veier hele 11,2 tonn. I Heismontøren i 2016 fortalte montørene oss at ombyggingen var en lærerik utfordring med mye prøving og feiling. Det var solgt billetter til forestillinger, hvor heisen var en viktig del for at kulissene skulle fraktes opp og ned. Det lå med andre ord et press på montørene, som likevel klarte å gjøre unna jobben i tide.

Neste sommer, 2016, fikk Schindler en ny jobb på samme heis. Jobben besto i store mekaniske og elektriske endringer, og alle 17 skivene i maskinrommet skulle byttes. Dette er skiver som er tre ganger så tunge som vanlige skiver. Erfaringen DNT hadde hatt med Morten og kollegaen fra sommeren før, var avgjørende for at de ønsket de samme montørene tilbake til denne jobben. Men denne gangen endte det katastrofalt for Morten.

Ulykken som endret alt

Hendelsesforløpet er godt forklart i Heismontøren i 2016: «Da jobben med lageret var ferdig, skulle motvekta senkes for å få strammere vaiere. Gutta var nøye med å holde motvekta i lodd mens de senket den ned. Det var da det skjedde. Styreskoene i toppen på motvekta ga etter for de enorme kreftene, da den nesten ni tonn tunge motvekta begynte å bevege seg sidelengs. Toppen av motvekta gjorde et så kraftig utfall mot montøren på stillaset (Morten, red.anm.), og han ble reddet av vaierne før den traff han. Nå løsnet også styreskoene i bunn av motvekta, slik at den nederste delen av motvekta pendlet mot montøren og traff ham i magen. Han ble slått unna motvektas rekkevidde, slik at han unnslapp nye slag.»

Hvordan kan en ulykke som dette skje? Morten mener noe av svaret ligger i Schindlers prosjektering, samt manglende samarbeid om løsninger med montørene. «Vi ville gjøre det annerledes,» forteller Morten. «Prosjekteringen fra Schindlers side var ikke gjort skikkelig. Vi gjorde endringer, fulgte sikker jobbanalyse, og presenterte vår metode for ledelsen, men vi fikk ikke gehør – kostnadene ble for store.» Morten forklarer at det ble for dyrt å få tak i en talje som kunne holde ti tonn. Problemet ble derfor løst ved å senke motvekta for å få slakk på vaier i stedet. Ulykken ble etterforsket i etterkant, som alle arbeidsulykker med personskade blir, og Schindler ble anmeldt. Ledelsen i bedriften forsøkte å frifinne seg selv, og innkalte montørene til separate møter. De nekta, og gikk i møter samlet hvor de gjennomgikk tidslinja sammen med bedriften. «Det var åpenbart at bedriften forsøkte å dytte ansvaret for ulykken over på oss,» forteller Morten, «men vi hadde vårt på det rene!» Og det var også politiet og arbeidstilsynet enige i. Saken endte med dom mot Schindler for mangelfull prosjektering.

Tiden etter

Morten husker selv veldig lite fra ulykken. Han har blitt gjenfortalt hendelsesforløpet av kollegaen. Morten lå lenge på sykehus med store smerter. «Jeg forsøkte også å få hjelp av Schindler til alle behandlingene i etterkant av ulykken,» sier Morten. Han møtte motstand. Bedriften var villige til å dekke to behandlinger, men Morten var avhengig av mye mer enn det. Også hos bedriftens yrkesskadeforsikring var det lite å hente. Schindler benyttet seg da av forsikringsselskapet Berkeley i forbindelse med yrkesskader. Vi har tidligere skrevet om deres virke, og hvordan de bruker en såkalt «claimhandler» i sine saker. I Berkeleys tilfelle er «claimhandleren» selskapet Crawford. Og det er Crawford som har trenert denne saken i nå snart fem år. Det første året fikk Morten dekket rundt 12 behandlinger via Crawford, men i etterkant har han dekket nærmest alle behandlinger selv, blant annet en MR-undersøkelse anbefalt av både fysioterapeuten og kiropraktoren som begge mente noe var skjevt i skjelettet hans. Etter flere runder kommer det frem at hele brystregionen til Morten er forskjøvet fra ryggraden.

Vil aller helst jobbe

Skadene til tross; Morten ville tilbake i jobb, og lenge trodde han det ville ordne seg. I hele 2017 gikk Morten på arbeidsavklaringspenger, samtidig som kona lå med uhelbredelig kreft. Livet hennes sto ikke til å redde, og Morten mista kona samtidig som han selv forsøkte å komme seg på bena. I januar 2018 gikk han over på arbeidstrening via NAV, etter initiativ fra Morten selv. Etter en operasjon i april, og lengre tids fravær som følge av denne, var han klar for å gå tilbake på arbeidstrening i juli. Men Schindler ville ikke la Morten jobbe, før de riktige kildeveier var fulgt. Etter et felles møte med NAV, Mortens lege, ledelsen i Schindler og Morten selv ble det endelig satt en restarbeidsevne på Morten på inntil 50 prosent. Likevel møtte Morten fortsatt motstand fra bedriften. «De ville sette meg på vaierskift og andre tunge oppgaver, men jeg var jo ikke i stand til det,» sier Morten, og påpeker at han ønsket seg en fast servicerute. Det fikk han ikke. I stedet ble han en kasteball – sendt rundt på andres heiser han ikke hadde kjennskap til. Samtidig satt Morten i klubbstyret i bedriften på denne tiden, noe Schindler ikke satte særlig pris på. «De holdt tilbake lønna mi fordi jeg hadde tillitsmannstid i foreninga,» forteller Morten oss. «Klubbarbeid er jo lønna arbeid, akkurat som all annen lønn man betaler skatt av, og her hadde jeg heldigvis NAV på min side.» Bedriften forsøkte gjentatte ganger å holde tillitsmannstiden mot Morten, noe han selv mener kan være fordi han tidligere har vært i konflikt med ledelsen, som nettopp tillitsvalgt. «Bedriften har gjort det ekstremt vanskelig for meg i alle ledd, og ser ut til å ha problemer med å skille på meg som en vanlig arbeider og meg som tillitsvalgt,» sier han. Morten var likevel på jobb i 50 prosent stilling i 13 måneder i strekk, før det sa stopp.

I september i 2019 ble Morten lagt inn på sykehus med lammelse i hele venstre side av kroppen. «Det var vel da jeg innså at det var slutt, at full uførhet var neste steg,» innrømmer han. Nå startet også NAV-systemet opp for fullt. «NAV-systemet er som det er, de har gjort det de skal, som de ville gjort med alle andre,» mener Morten. Etter en kort kartleggingsrunde, ble det mot slutten av 2020 gjort vedtak på 100 prosent uførhet. «Forholdet med bedriften bedret seg også i denne perioden,» sier Morten, og legger spøkefullt til: «Men det kan jo være fordi de skjønte at jeg endelig var på vei ut!»

Blir ikke trodd

I dag står altså Morten som 100 prosent ufør, men ifølge Crawford har han ikke kommet dit på grunn av ulykken. «Crawford forsøker å tegne et sykdomsbilde som ikke stemmer,» mener han. Morten har tidligere vært personlig trener, og har vært i god form i hele sitt liv. Morten var også en lang stund den eneste i Schindler som reiv heis – en tung jobb som krever en frisk og sterk kropp. Likevel legger Crawford blant annet en tidligere senebetennelse og en ikke-eksisterende kronisk magesykdom til grunn for uførheten. «De har tatt alt de har funnet i sykehistorien min med i betraktningen,» konstaterer Morten. På dette grunnlaget hevder Crawford at Mortens skader etter ulykken ikke var utslagsgivende for at han nå er blitt 100 prosent ufør, og dermed ikke har krav på full erstatning.

For hva har man egentlig krav på? I yrkesskadesaker skal man ha en erstatning for økonomisk tap resten av livet. Det blir derfor ingen endelig erstatning før man vet om den skadde er varig arbeidsufør, helt eller delvis. I Mortens tilfelle har dette tatt flere år, og med Crawford som saksbehandler, har han ikke fått forskudd på erstatningen underveis. Og om han i det hele tatt vil få full erstatning, er avhengig av om påstandene om at de fleste skadene allerede var til stede før ulykken får stå eller ikke. «Du blir klemt av ni tonn, også må du svare på påstander som dette!» utbryter Morten.

NAV anser hendelsen som en arbeidsulykke, men er ikke klare på hvorvidt uførheten skyldes ulykken eller ikke. Morten har hatt flere runder med NAV-leger, som per i dag mener at tidligere skader har påskyndet uførheten. «Dersom NAV sier at ja, uførheten er 100 prosent en følge av ulykken, kan jeg kreve staten for penger. Og her ligger det nok en økonomisk begrunnet kynisme hos NAV,» sier Morten. 

Advokatbistand

Morten har hele veien fått støtte av både foreninga og LOs juridiske avdeling. Advokatregninga er det EL og IT som tar, og forbundet har også godkjent at advokaten kan forberede søksmål for at Morten endelig skal få den erstatninga han har krav på. Da er det forsikringsselskapet Berkeley som blir saksøkt.

Noe har likevel Morten fått. I 2018 utbetalte Berkeley 150.000 kroner for tap av arbeidsinntekt. Dette skattet han 55 prosent av. Etter denne utbetalingen har Berkeley kommet med tilbud fire ganger. Samtlige av disse tilbudene har vært skambud, hvor Berkeley anser Mortens uførhetsgrad på 75 prosent, basert på en beregningsmodell som er helt feil. «Beløpene ser kanskje høye ut på papiret, men en yrkesskadeerstatning skal i utgangspunktet rekke til pensjonsalder, og det er jo mange år til,» sier Morten, som fylte 56 år i fjor. «Forsikringsselskapet blandet sammen tapt arbeidsfortjeneste og erstatning i en pot. Og det er feil! Erstatningen skal være ett skattefritt engangsbeløp, mens tapt arbeidsfortjeneste skal skattes og dekke tiden fra ulykken til pensjonsalder. Også det man eventuelt taper i AFP fra fylte 62 til 67 år skal være med i regnestykket. Det beløpet de tilbyr er langt i fra dette!» LO-advokaten vil at Berkeley utbetaler det de mener han har krav på, og at resten tas til retten. Morten er usikker på veien videre: «Jeg vil jo aller helst bare bli ferdig med dette her, men advokaten mener vi har en god sak.»

Ingen drømmesituasjon

I dag er Morten lettet over å være 100 prosent ufør. «I en ideell verden ville jeg jo egentlig jobba. Jeg er glad i å jobbe,» sier han. «Det er jo ikke noe drømmesituasjon å være 56 år og uførepensjonist, men når det er som det er må en gjøre det beste man kan for å få et bra liv. Sånn sett er jeg glad og fornøyd jeg.»

Mens han venter på at erstatningssaken skal få en avslutning, får han noe støtte av NAV, samt en årlig utbetaling som følge av en personalforsikring Schindler tegner på alle sine ansatte. Det har til tider vært tøft økonomisk, og Morten roser og takker gutta i Schindler-klubben som har bidratt via innsamlinger og annen hjelp. «Det hadde ikke gått uten hjelpa jeg har fått fra gutta!» sier Morten. Han lever med smerter i kroppen daglig, og tar sovemedisin for å sovne. Per i dag finnes det ingen behandling som hjelper, annet enn en nakkeoperasjon, men denne vil ikke legene utføre. De er redd for full lammelse, eller at skadene kan forverres. «Det er rett og slett ikke noe mer å gjøre, jeg må leve med dette resten av livet,» konstaterer Morten.

Og planene for resten av livet er klare. Det er ingen hemmelighet at Morten aller helst vil flytte ut av landet, til et varmere sted, for å starte et nytt liv. «Først må jeg bare bli ferdig med hele denne saken,» sier han, og påpeker at han verken er sur eller bitter, men søker rettferdighet fra systemet. «Rett skal være rett! I mellomtiden tenker jeg ikke på det, velger å se positivt på livet, og tar en dag av gangen. Det som skjer, det får skje!»