Innlegg av Alexander U. Hopland-Wøien fra Tømrer og Byggfagforeningen og Joachim Espe fra Bygningsarbeidernes Fagforening
Byggebransjen er langt fra den eneste, hvor arbeidsgivere de siste 15 årene systematisk har bygget ned andelen av fast ansatte fagarbeidere og erstattet disse med innleie fra bemanningsbyråer og bortsetting av arbeid til underentreprenører med helt andre lønns- og arbeidsvilkår. Arbeidsgivernes argumentasjon om å ta uforutsette produksjonstopper klinger hult når NHO nå sier at Norge stopper opp med 14 dagers innreiseforbud fra EUs indre marked.
Og hvordan er arbeidslivet for de som nå er loset inn i landet gjennom bemanningsbyråer for å arbeide i jobber som før ble bemannet med faste, heltidsstillinger?
Klassekampen skriver 02.02.21 om ansatte med deltidskontrakter i bemanningsbyråer, som har jobbet fulltid over lengre tid, men nå plutselig står uten arbeid og inntekt. Dette skjer til tross for innskjerpelsene i Arbeidsmiljøloven som trådte i kraft 1.januar 2019. De skulle styrke stillingsvernet til de ansatte i bemanningsselskapene. Det ble stilt krav til en arbeidsplan som skulle si noe om når den ansatte skulle jobbe og ha fri, dersom arbeidet ble utført periodevis (som er tilfelle for arbeidspendlere fra utlandet). Det ble også et krav om reell stillingsprosent. Bemanningsbyråene setter nå i stor grad fiktivt lave stillingsprosenter i de ansattes kontrakter. De ansatte jobber langt over både stillingsprosent og lengden på oppdraget som er avtalt i kontrakten. Dette fører til at bemanningsbyrået ikke har noen forpliktelser for den ansatte for å skaffe arbeid og lønn. På den måten blir den ansatte en løsarbeider fra dag til dag.
Dette viser at lovendringen fra 2019 som skulle gjøre «fast ansettelse uten garantilønn» ulovlig, har hatt liten betydning i praksis. Med samme lovendring ble også bedriftenes adgang til å leie inn fra bemanningsbyråer begrenset, da det nå kreves en reell tariffavtale i innleiebedriften og en avtale med de tillitsvalgte i denne. Men også her finner arbeidsgivere omveier for å kunne fortsette som før. I stedet for å innrette seg etter loven, har mange arbeidsgivere børstet støv av en bestemmelse i Arbeidsmiljøloven som tidligere var lite brukt; innleie ved «arbeid av midlertidig karakter».
Arbeidstilsynet gjennomførte sommeren 2020, et pilotprosjekt hvor formålet var å føre tilsyn med det nye innleiereglementet på byggeplasser i Osloområdet. Her avdekket de at innleie begrunnet med «arbeid av midlertidig karakter» var utbredt, og skrev i sin rapport: «Etter Arbeidstilsynets vurdering vil det være vanskelig å kunne foreta en reell overprøving av om virksomhetens redegjørelse av faktiske forhold er riktig. Vi [vil] bare i helt klare tilfeller kunne fastslå at virksomhetens beskrivelse av faktiske forhold er feil.»
Eksemplene viser at det ikke nytter å flikke på bestemmelser for å ta et oppgjør med bemanningsbransjen. Det står i dag en kamp mellom to vidt forskjellige måter å organisere arbeidslivet vårt på. Arbeidsgivere kan ikke klage på fraværet av fagfolk, eller hevde at de vil ha norsk ungdom til å velge yrkesfag, og samtidig fortsette lavlønnskonkurransen gjennom import av arbeidskraft på dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Vi trenger arbeidsgivere som vil investere i arbeidskrafta, bygge fagmiljøer og satse på kompetanse og produktivitet. Det har vært og bør fortsette å være den norske modellens konkurransefortrinn.
Fagforeninger fra byggebransjen i Oslo-området har i flere år mobilisert til fanemarkeringer og politiske streiker for å avskaffe bemanningsbransjen og for å sikre faste ansettelser og norske lønns- og arbeidsvilkår for arbeid i Norge. Nå håper vi den rød-grønne opposisjonen kjenner sin besøkelsestid, og stiller makt bak festtalene om den norske modellen og løftene om at (anstendig) arbeid til alle, er jobb nummer en!
