«Arbeidslivet har vært utrolig interessant og spennende og jeg har aldri hatt en kjedelig dag på jobben,» sier Tor, som tok fagbrev som elektriker i 1975, og jobbet innenfor installasjon og industri i ni år, før han endte som heismontør i Reber Schindler i 1982. Og der ble han til han nå gikk av med pensjon i mars 2021.

Nordsjøen

Mot slutten av 70-tallet ble Tor Innleid til ABB som tavlemontør på skip og høyspent. Deretter ble det en periode for i Nordsjøen på Ekofisk-tanken og Eldfisk. «Tida i Nordsjøen satte dype spor,» forteller Tor. «Arbeidskulturen var utpreget amerikansk, noe vi som var norske fort kom i konflikt med.» Tor forteller om et arbeidsmiljø med arbeidere fra mange ulike nasjoner, og dertil mange ulike måter å arbeide på – og ingen var organiserte. «Spanjolene husker jeg var svært preget av nervøsitet. De gikk ingen steder uten at de bar på et eller annet – selv når vi bare ventet på helikopteret, gikk spanjolene frem og tilbake,» sier han. Det var med andre ord ikke særlige ordna forhold på arbeidsplassen i Nordsjøen.

Amerikanerne behandlet de ansatte som slaver, og det ble sendt ut advarsler og trusler i hopetall. «Vi forlangte å få advarslene skriftlig, og det fikk vi også, men vi slet lenge med å få tillitsvalgte og forbund til å engasjere seg,» forteller han. «Det var først mot slutten av 70-tallet at vi som var norske begynte å bli mange nok der ute. Da begynte vi å organisere tillitsmannsarbeid.» Tor forteller at de egentlig ikke fikk lov til å ha tillitsvalgte, så arbeidet ble organisert som verneombud. Deres egne tillitsvalgte satt på Aker i Verdal, og fikk aldri være med i helikopteret ut til plattformene. Uten respons og engasjement fra verken tillitsvalgte eller forbund, ble til slutt frustrasjonen stor. «Da bunkene med advarsler ble store nok, tok vi saken i egne hender, og ga beskjed om at vi stoppet alt arbeid inntil plattformsjefen var fjernet!» forteller Tor. «Det ble til slutt et møte mellom tillitsvalgt, plattformsjefen og sjefen for Philips – som var operatør på feltet. Han leste gjennom alle advarslene vi hadde fått, og lovet oss å komme å hente plattformsjefen – eller cowboyen sin, som han kalte ham – dersom dette gjentok seg.» Etter dette ble det orden i rekkene, og forholdene bedret seg på plattformen.

Når Tor ikke var i Nordsjøen, var han opptatt med å bygge hus hjemme i Skien. Han sluttet i jobben like før jul i 1979. I perioden i Nordsjøen bodde Tor det siste halvåret han jobbet der på Alexander Kielland-plattformen. Tor satt på hytta i påska 1980 og så på nyhetene når plattformen velta. Mange kolleger døde den dagen, inklusiv en nær arbeidskamerat og elektriker fra Skien. «Dersom jeg hadde vært der den dagen, hadde jeg antageligvis holdt til i lugaren min, som lå langt ned i plattformen. Med 45-graders helning og uten strøm, var det ingen mulighet å komme seg opp derfra,» forteller han. «Etter ulykka fikk jeg psykisk sperre. Jeg orka rett og slett ikke å sjekke om jeg hadde vært ute eller hjemme ifølge skiftplanen.»

Heismontør og fagforeningsarbeid

Hjemme i Skien jobbet Tor som elektriker igjen, frem til han søkte på jobb i Skiensavdelingen til Reber (nå Schindler). «Jeg kjente litt til heisbransjen via jobben som elektriker, og visste at dette var et yrke med kunnskapsrike folk i variert arbeid og ikke minst, en stolt fagforening,» sier Tor, og fortsetter: «Fagforeningsarbeid ligger i blodet mitt.» Farfaren hans var aktiv i fagforeningsarbeid på 20-tallet, og mista jobben som bokbinder da han forsøkte å forhandle om bedre lønn for de ansatte i bedriften. «Flere av onklene mine var politisk og sosialt aktive hele livet. Faren min fikk betale dyrt for sitt standpunkt og engasjement med to og et halvt år i konsentrasjonsleir under krigen.»  Tor mener at «honnørbegreper» som: Objektiv, diplomatisk, nøytral og en sak har mange sider, kan være kamuflert feighet.«Å bli medlem av kampforeningen HMF, var som skreddersydd for meg.»

Etter avlagt fagprøve i Reber ble det full fart som tillitsvalgt i Skiensavdelingen, og her har Tor vært lokal tillitsvalgt fram til pensjon. «Jeg hadde verv som tillitsvalgt mens jeg jobbet som elektriker også. Også i Nordsjøen – og siden har det gått slag i slag.» Ved siden av lokale verv, satt Tor også med verv i HMF sentralt, og var blant annet nesteleder under Robert Ellingsen i perioden 2000 til 2002, og politisk sekretær i perioden 2005 til 2008, men understreker at det ikke alltid har vært like lett å sitte i toppledelsen i HMF når man bor i Skien.

Asbestarbeid

På begynnelsen av 80-tallet ble det påvist mange dødsfall ved bruk av asbest i tungindustrien på Norsk Hydro i Grenland. Norsk Hydro var Rebers største kunde og hadde ofte montører på området. «Det fikk meg til å ta et initiativ for nødvendig utskiftning av asbestholdige bremseband i vår bedrift og i hele heisbransjen,» forteller Tor. Han ble valgt inn som klubbens første hovedverneombud i 1985 – et verv han hadde i fem år. «Vi kvitta oss med asbest, lynol som vaskemiddel av føringer, laget hjelpeverktøy for tunge løft og lagde et ryggkurs for tunge løft i samarbeid med fysioterapeuter som ble vist rundt omring i avdelingene.» Arbeidet ble satt på dagsorden i HMF, med blant annet artikler om arbeidet i Heismontøren.

«Møtene i bedriftens arbeidsmiljøutvalg var et kapittel for seg,» forteller han, og utbroderer: «Det minnet mest om innseilinga til Kristiansand en tåkete oktoberdag. Svein Kjernet og Rune Larsen røyka ferdigsydde Prince-sigaretter, mens Ivar Evjevollen og undertegnede representerte den mer miljøvennlige rullingsen. Larsen og jeg holdt stø kurs. Det var bare å sikte mellom det grønne trynet til Kristoffer Rossevatn – som for øvrig ikke røyka – og de to andre som var like røde i toppen som Kristoffer var grønn. Vi loset alle saker trygt i havn gjennom tåkeheimen!»

Først i 1987 begynte bedriftene å forstå alvoret og nødvendigheten av å kvitte seg med asbest – mye takket være Tors utbredte informasjonsarbeid.

HBU

Tor var også aktiv i arbeidet med å opprette Heisbransjens Utdanningssenter (HBU). Under lønnsforhandlingene i 1986 ble det enighet om å opprette et etterutdanningssenter for heisbransjen, men arbeidsgiversiden trakk seg i etterkant. Dette førte til aksjoner fra heismontørene i 1987, som varte i nærmere ett år. Tor og klubben hans var svært involverte og aktive i denne kampen, som endte med seier i januar 1988. «Aktiviteten vi satte i gang i denne saken, førte til at direktøren i Reber tømte seg for eder og galle i lokalavisa over innsatsen vår, og rette skytset spesielt mot meg som tillitsvalgt,» minnes Tor. Da artikkelen sto på trykk, hadde Tor sommerferie og satt ute i skjærgården og leste avisa. «Jeg var heldig som slapp å avbryte ferien da John Walderhaug tok på seg jobben med å svare bedriften.»

I 1994 ble Tor tilbudt et vikariat på ett år som avdelingsleder. «Jeg tenkte; hvorfor ikke?» sier Tor, og husker det som en artig erfaring å få oppleve bedriften fra den posisjonen også. Det ene året ble til to, med tilbud om å fortsette også utover dette. «Men da takket jeg nei!»

Hovedtillitsvalgt i klubben

Fra 2007 til 2013 satt Tor som hovedtillitsvalgt i Schindler-klubben. I denne perioden utarbeidet klubben i samarbeid med bedriften en PDA-avtale, som skulle sørge for at det nye digitale verktøyet PDA (nå iPad) ble håndtert på riktig måte. Avtalen hadde 13 punkter som ble misligholdt av bedriften kort tid etter at avtalen var underskrevet. Dette førte til at klubben innleverte alle PDAene, som deretter førte til at klubben ble stevnet inn for arbeidsretten. På kort varsel fikk Tor og klubben beskjed om å møte i arbeidsretten – uten støtte fra LO. «Advokatene i LO ville ikke engang gjøre et forsøk på å forsvare klubbens reaksjon,» sier Tor. «Jeg ringte til arbeidsrettens formann for å forklare situasjonen; ta saken sjøl, sa han.» Og som sagt, så gjort. Tor tok saken selv. LO-advokaten – eller «månefiskens representant,» som Tor kaller ham – erklærte høytidelig enighet med NHO, og det var det siste klubben hørte fra han. «Det ble en morsom erfaring som skrankeadvokat,» ler Tor, og påpeker: «Min innsats i retten var selvfølgelig ikke avgjørende. Vi var under alle omstendigheter forhåndsdømt». Det gikk som det gikk – klubben tapte saken, og ble dømt for ulovlig arbeidskamp.

Til ettertanke: Månefisken kan veie opp til to tonn. Problemet er at den ikke kan svømme! Den driver bare med havstrømmen.

Senere, da Tor satt i forhandlingsutvalget under tarifforhandlingene, ville ikke HLF starte forhandlinger så lenge Tor var til stede. «Jeg hadde brutt loven i forbindelse med PDA-saken,» forteller han. «Men det standpunktet ga de opp etter fem minutter!»

En allsidig mann

Tor har tre voksne døtre, og seks barnebarn rundt seg. «Nå som jeg blir pensjonist håper jeg å få mer tid til barnebarn og familie,» sier han, som også har en god del andre planer for pensjonisttilværelsen. Tor har en skogseiendom i Telemark som tar opp mye av hans tid. «Dette vil jeg drive mye med i tida fremover. Jeg har holdt på med veibygging i flere år allerede. Veien er nå 1,8 kilometer lang, og jeg har sprengt ut cirka 1700 kubikkmeter med fjell som skal sorteres og flyttes. Etter at veien er ferdig blir det hogst med motorsag hvis jeg fortsatt har kropp til det.»  

Tor er en aktiv jeger, og spiller trommer i Speidermusikken i Skien – et rent brassband som blant annet marsjerer i Skiens gater på 17. mai. «Det ble jo avlyst i år som i fjor, på grunn av Korona, men vi kommer sterkere tilbake neste år,» sier han. Det er åpenbart at Tor er en mann med mange jern i ilden, og vi får også vite at han har sparka fotball i alle år, men måtte gi seg da han ble 62. «Da holdt ikke helsa lenger,» sier han. Ved siden av alt dette vil han også få tid til å reise mer. «Jeg har ikke fått reist så mye som jeg skulle ønske,» konstaterer han. «Jeg har vært i Roma, og dit vil jeg veldig gjerne tilbake. Også vil jeg reise til Midtøsten og Israel.» Noe sier oss at Tor ikke kommer til å lide noen nød som pensjonist, og kommer til å holde seg i aktivitet i flere år fremover.

Bransjen og fremtiden

Han har gitt seg i alle verv nå som han er pensjonist, men engasjementet for bransjen og politikken vil han nok aldri miste. «Det er mye å passe på for de nye og unge tillitsvalgte i bransjen,» sier han. «Jeg tror ikke jeg skal gi så mange råd. Konflikten i Schindler i fjor ble vel det beste tillitsmannskurs noen fagforening kunne ønske seg. Konflikten er litt for nær enda til å kommenteres. Jeg har fortsatt ikke vært med på en oppsummering innen egen klubb.»

Tor mener arbeidsgiverne ikke kommer til å forandre verken karakter eller adferd i fortsettelsen. «Der har vi stabilitet,» påpeker han, «men de tar i bruk stadig flere digitale verktøy for overvåking av ansatte. Spesielt tillitsvalgte. Utfordringen er ikke arbeidsgiverne. Det er eventuelt vår egen manglende evne til å være forberedt på å forsvare oss.»

«Til slutt vil jeg benytte anledningen til å takke kammerater i klubb og fagforening for en fantastisk reise gjennom mange år! Jeg kommer til å savne miljøet i klubb og fagforening, humoren og felleskapet.»

Vi takker for praten, og ønsker Tor lykke til i tilværelsen som pensjonist!