Så sier vi at hen hadde arvet det, og at det hadde gått i generasjoner. Noen var drept, andre plyndret. Selv om en ikke skal ta enhver historie for sann, er det vel rett å anta at noen bare satte flagget i bakken på den mest luksuriøse tomta og forberedte seg på å forsvare denne lille eller store fliken av fruktbar jord med livet som innsats. Selv i moderne tid er det jo slik man skaffer seg land som ikke er i noens eie. Vi setter flagget i månen, Antarktis eller Mars for den saks skyld. Land skal eies. Det er der råvarene utvinnes. Og råvarene er fine. Gode på smak. Nyttige, varme og alles nødvendige behov. Frukten. «Jordens frukter tilhører alle, jorden i seg selv tilhører ingen,» sa Rousseau, og slang på at en person som ikke forstår dette er å anse som uferdig. Eller noe i den duren. Men det gis det vel flatt faen i. Hvorfor høre på en dau mann? Skulle ikke dette handle om voldgift, eller noe? Hvorfor skriver idioten om frukt? Jeg prøver meg vel på et slags langløp her da.
Derfor en snartur innom tiden før det systematiserte arbeidslivet. Hvor noen er arbeidstakere og andre arbeidsgivere. De som eier landet, råvarene og muligheten til produksjonen, kan også friste med arbeid. Småfolket i føydalismens glade tid var vel neppe fristet, men fri for andre valg enn å slave for han som hadde landet.
Så inntok kapitalismens trender verdens fordelinger, og de nye landsmenn kjøpte Manhattan for en neve dollar av de som hadde bodd der i overskuelig fortid. De ble kompensert, ikke tenk på det! Uansett vokste bevegelsene frem blant arbeiderne i USA som begynte å organisere seg og kreve rettigheter som arbeidere. Marx hadde synliggjort at arbeidskjøperne var avhengig av arbeidskraften. Tømmerfløterne i Norge gikk sammen mot storbonden og fortalte ham at prisen på arbeidet som skulle utføres ikke kom til å bevege seg under et gitt minimum. De lot være å selge arbeidskraften sin samlet mot en avtale om en minstepris, eller de tvang bonden til å betale et minimum. Marcus Thrane og Martin Tranmæl, sammen annen progressiv norsk bevegelse, sto i bresjen for starten på det vi har av arbeiderrettigheter i Norge dag og resten er historie.
Så fra slutten av 50-årene har samtlige organiserte arbeidergrupper (med unntak) streikerett ved revisjon av tariffavtalen. Det vil si det ene motsvaret til arbeidskjøpernes styringsrett.
Den styringsretten arbeidskjøperne har til å bare fortelle arbeidstakerne at et eventuelt ønske eller misnøye på arbeidsplassen må tas til følge i neste tariffoppgjør, eller tvisteveien til nederlag.
Så i et kapitalistisk system hvor profitt og konsum går foran klima og ryddig arbeidsliv, hvor en arbeiders fritid er knyttet opp i en annens ønske om å nå én-prosenten, og hvor det overproduseres fordi det finnes et marked hvor alle blir fortalt at de trenger en drone til å fotografere den nye el-sparkesykkelen på verandaen i sin leilighet nummer to, eller tre. Dette systemet med en evig jakt på profitt, gjennom produksjon til salg for konsum, hvor det er lett å glemme å konsumere tiden og friheten. For tenk om vi kunne levd i en verden uten profitt, en verden der den enorme rikdommen som sentraliserer seg hos én prosent av verdens befolkning (de med eiendommen og produksjonsmidlene) heller kunne gått tilbake til folket. Folket, slik det er åpenbart for meg, er alle født rimelig tilfeldig på den samme enorme steinen i solsystemet, og har vel mer eller mindre samme berettigelse på å benytte seg av klodens områder og frukter. Da var det kanskje noe i Rousseau sitt «Jordens frukter tilhører alle, jorden i seg selv tilhører ingen» allikevel.
Digresjon, men i dette systemet har vi omsider karret til oss retten til å streike. Om så i et aldri så lite vindu i det store arbeidslivets hus, har vi da en rett til, samlet ikke å selge arbeidskraften i en gitt periode hvor det forhandles om ny avtale. Vår sjanse til å stå opp mot kapitalen med loven på vår side, kreve vår rett for å ha gjort vår plikt. Vårt begrensede tilsvar til kapitalens evige trumf.
Men så er det slik da, at når styringsretten ikke når frem, og arbeidernes kamp på bruket blir for hard, da begynner interessene å finne andre veier. Da har det en tendens til å bli farlig. Fare for liv og helse, sies det. Vi så det senest i år, ved UNIO-streiken at det ble fare for liv og helse. Det viste seg derimot i ettertid at det var profittens liv og helse som stod på spill, heller enn det norske folks. Spørsmål: kunne fare for liv og helse stoppet det store ønsket om profitt og konsum? La oss si en miljøkatastrofe eller enorme endringer i klimaet som kan påvirke oss alle, og potensielt gjøre uopprettelige skader på kloden? Tilsynelatende produserer vi mer enn vi trenger, maskinene er rødglødende og kjølevifta er kaputt, men vi skrur ikke ned tempoet, fordi det er mer å hente! Men hva er mer, og hva er nok? Mer enn andre? Profitt er fett det, men hva nå med fritid eller annen velstand – jeg lener meg på Sigbjørn Johnsen, tidligere finansminister «Har ikke de fleste av oss nå nådd en materiell velstand som gjør at vi kan stanse opp og ta ut livskvalitetsverdier i stedet for økt lønn? Og blir vi ikke faktisk også nødt til det, i en global og klimamessig sammenheng?»
Huff, atter en digresjon, men voldgift, eller tvungen lønnsnemd ble i hvert fall iverksatt mot de streikende i UNIO. Når det ikke vinnes frem fra arbeidsgivernes side i en tariffkamp, kan altså regjeringen tre inn og bruke rettsvesenet, med argumentet om «fare for liv og helse» for å tvinge arbeiderne ut i produksjon igjen. Så er spørsmålet om hvor tette bånd det er mellom politikk og penger, men det er ikke min spekulasjon å komme med nå. De siste seksti årene, har «tvungen lønnsnemd» stoppet ett hundre og tjue arbeidskamper. To i året, det er ikke gærent!
Voldgift eller ei, innerst inne i et kapitalistisk system, vil ønsket om profitt veie tyngst. Da må argumentet om at liv og helse står på spill, sant eller ei, brukes.
Eller misbrukes.
