Salo fylte 70 år i februar i år, og gikk av med full pensjon samme måned. For de yngre av oss som frekventerer fagforeningslokalene, er det fort gjort å tenke at Salo har vært der for alltid, men sånn er det naturligvis ikke. Han begynte som heismontør først i 1987, og har jobbet for Kone i hele perioden. Før han fant veien til heismontøryrket, var han – som så mange andre i bransjen – elektriker. «Det var Terje Pettersen, formann på Kone, som rekrutterte meg inn i heisbransjen,» forteller han oss. Vi sitter på kontoret i Østre Aker vei, og prøver å grave litt i livet til denne mannen, som må kunne kalles en levende HMF-legende. «Jeg starta tidlige med fagforeningsarbeid,» fortsetter han. «Jeg ble tillitsvalgt allerede som lærling, da som lærlingerepresentant.» Salo begynte som elektriker i 1971, og tok fagprøven i 1974, på det som da het EGA, og som nå heter Caverion. Der ble han helt til han begynte som heismontør i 1987. Hos EGA ble han også etter hvert klubbleder. Det var ønskelig å få yngre folk inn i styret. For, tro det eller ei, også Salo har vært en ung gutt en gang.

Kampørn

Salo ble født i 1952 i Oslo, hvor han også har hatt hele sin oppvekst. «Jeg er døpt på Tøyen og konfirmert på Kampen. Jeg hadde en slags hybridoppvekst på disse to stedene,» forteller han oss. Han hadde en relativt god og normal oppvekst, og har kamerater fra både Tøyen og Kampen den dag i dag. Foreldrene var i fullt arbeid, så det ble mye vanking med gutta, som stort sett klarte seg selv. «Vi ble nok satt litt utafor det etablerte, men vi hadde det jævlig ålreit sammen.» Idretten preget mye av barndommen og ungdomstida. «Jeg spilte ishockey i mange år – var keeper på Kampørn.» Vi spør om dette var et lokalt lag på Kampen? «Bevisste folk skjønner hvor det idrettslaget kommer fra,» svarer Salo, i kjent sarkastisk stil. 

Etter realskolen jobbet Salo et års tid i ulike dagjobber. Han ville egentlig reise til sjøs, og jobbet derfor mye med rustfiling på tankbåter og lignende. Etter hvert begynte han på yrkesskolen og ble elektriker den veien. Han var ikke partipolitisk aktiv i denne perioden, men var likevel interessert i politiske enkeltsaker. Familien hans var radikal, og det var særlig søsteren hans som påvirket han i den retningen. «Jeg hadde sommerjobb på Norgass, da den konflikten oppsto på slutten av 60-tallet,» forteller han oss. Dette vekket noe i han. Samtidig som han var lærling i 1972 var han også aktiv i kampen mot EU i 1972. En kamp han var med på igjen 20 år senere. På midten av 70-tallet skjedde det ting i EGA-klubben. Det var ønske om forandringer: «Klubben var altfor lojal mot forbundet,» minnes han. «Vi ville ha inn flere yngre i styret. Vi var en liten gjeng som var i opposisjon, og vi klarte å kuppe styret etter hvert.» Salo ble valgt som klubbleder en gang på midten av 70-tallet. «Jeg husker ikke helt, men det kan ha vært rundt 1976.» Han satt som klubbleder i EGA i flere år, og selv om han ikke husker helt nøyaktig, antar han at han satt helt til han gikk over til heis i 87. «Vi bygget opp en radikal klubb, og vi sto på som faen for å bedre lønns- og arbeidsvilkåra i bransjen.» En av de viktigste sakene klubben jobbet med, var å forbedre akkordarbeidet. «Vi opplevde bred støtte blant medlemmene, og samarbeidet med andre radikale foreninger, blant annet HMF.» Sammen med HMF drev de med omfattende kursaktiviteter – blant annet med andre HMF-legender som Terje Skog, Tor Utvik, og Erik Kristiansen. Sistnevnte har kanskje ikke like høy kurs som legende etter at han gikk over til den mørke siden, men der og da eksisterte det et godt samarbeid med samtlige. Elektrikerne i Trondheim var også involvert, og sammen utgjorde denne gjengen en sterk opposisjon innad i forbundet. Også Arbeidernes Kommunistparti (AKP), og særlig ved faglig leder Tellef Hansen, var en del av dette studiesamarbeidet, som viste seg å bære frukter. Klubbene hadde høy aktivitet landet rundt, og det foregikk mye viktig faglig og politisk skolering.

Tynset-konferansen

Forbundet (som da het NEKF) følte presset: «Da opposisjonen møttes til Tynset-konferansen i 1986 var det mange som deltok. Det var folk fra el i Oslo og Trondheim, heismontører og flere fra de store el-klubbene som blant annet Siemens og NEBB.» Dette ble ikke godt mottatt av NEKF, og heller ikke av styret i elektrikerforeninga i Oslo, som Salo forteller oss var: «innfallsporten til mange ledende verv i NEKF.» Dette var en tid hvor det skjedde mye innad i fagbevegelsen. LO presset på for å få utvidet normalarbeidsdagen til å gjelde helt til klokken 21.00. Tynset-konferansen ble en del av dette, og ved hjelp av demonstrasjoner klarte opposisjonen å stoppe støtten til dette innad i NEKF. Disse opposisjonskonferansene mellom fagforeningene i NEKF var et ledd i en langsiktig strategi for å bygge en faglig opposisjon i Forbundet og i LO. Og som vi kan lese videre i historieboka til HMF: «… de var også et forsøk på å styrke fagforeningenes kampkraft på kort sikt. Spesielt var konferansene viktige når det gjaldt lønnsstrategi og tariffpolitikk, og etter hvert også fagbeskyttelsen. Det var mange fagforeningstillitsvalgte som følte behov for felles diskusjoner og samordning om disse spørsmåla – på tvers av de vertikale beslutningsstrukturene i Forbundet. Dette var upopulært i ledelsen, og en klar kilde til intern konflikt. Forbundsledelsen likte verken «politikken» til opposisjonen eller at den organiserte seg på tvers av de regulære beslutningslinjene.»

På samme tid skjedde det mye i England, som Salo også engasjerte seg i. Elektrikerne tok jobbene til grafikerne: «Dette møtte massiv motstand, også her i landet, og vi demonstrerte,» forteller Salo, som så dette som svært usolidarisk. Da lederen for elektrikerne i England skulle holde hovedtale på landsmøtet til NEKF i Norge, var det gjengen fra Tynset-konferansen som sørget for at det ikke ble noe av. «Vi aksjonerte som faen, lagde et helvete. Det ble sirkus! NRK var på plass, og lederen fra England ble dritsur! Og noe tale fikk han ikke holde.» Det var også på denne tiden Salo ble valgt inn som studieleder i NEKF sin avdeling i Oslo (som nå er EMF). «Jeg ble egentlig foreslått som leder,» forteller Salo oss, men han endte opp som fjerde vara. «Men så hadde valgkomiteen uteglemt å foreslå en studieleder, så jeg hoppet på den!» Og siden det ikke forelå noen alternativer, ble Salo plutselig studieleder i EMF. Noe han også har vært mye siden, blant annet i HMF frem til årsmøtet nå i 2022. «Jeg satt i EMF helt til jeg slutta som elektriker, og vi fikk inn flere radikale folk i styret i den tida, via studieutvalget,» forteller han. På den måten fikk de fjernet alle pampene som satt der, og gjort EMF om til en mer radikal forening, som kunne stå i opposisjon til NEKF sentralt.

HMF

Da han begynte i Kone i 1987 var det omtrent rett inn i HMF. «Jeg drev først med noen vernesaker, men ble nestleder i HMF allerede i 1989.» Salo var involvert i det de kalte brannkorpset. Dette var et samarbeid med bygg- og elektrofagene i Oslo-området, hvor målet var å får orden på arbeidsplassene. «Det hadde begynt å skli ut med bruk av overtid og mange ufaglærte med dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Brannkorpset var ute på arbeidsplassene for å rydde opp. Vi stoppet blant annet arbeid på Aker Brygge på grunn av spiseforhold, og vi stoppa arbeid på Plaza av samme grunn.» Brannkorpset fikk gjennomført tiltak og fikk folka som arbeidet der til å yte motstand. Målet var ryddige forhold, og kan egentlig kalles en slags fødsel av det vi i dag kjenner som byggpatruljen. Salo er dog usikker på om aktivismen og den samme opprørske holdninga er like til stede i dag. 

90-tallet

Summen av arbeidet på 80-tallet ble toneangivende for det videre arbeidet og samarbeidet mellom fagforeningene innad i NEKF på 90-tallet. Det var en opprørsk stemning som førte til sterkere klubber og foreninger, og nå som Salo var i HMF fortsatte han samarbeidet med de andre elektrikerforeningene. I 1989 begynte ballen å rulle for den kjente Otis-saken. Her var HMF svært delaktig. «Det var Otis-klubben som drev konflikten, ikke ulikt sånn Schindler-klubben holdt på i 2020,» understreker Salo. Men det var HMF som var bærebjelken bak. Hele saken startet som en oppsigelsessak, men samfunnet var i endring. Det ble stadig mindre å gjøre i alle bransjer, også heis. «Otis-saken var en solidaritetskamp. Det ble en kjempesak for HMF. Og vi var delaktig i å få alle ut i jobb igjen.» Det endte, som kjent, med at Otis la ned hele butikken i Norge, og haugevis av montører sto uten jobb. «Vi presset på for å få gjennomført rullerende permitteringer. Og vi fikk det til,» forteller Salo. «Det er dette som er arbeiderkultur; vi deler på godene i gode tider, og dritten i dårlige tider.» 

Samtidig startet også kampen om å bevare faget. Kristin Clemet, som da var Norges arbeids- og administrasjonsminister, sto i front mot heismontørene. Målet hennes, som hun også delte med arbeidsgiverne, var å bli kvitt monopolet på heisarbeid, for å kunne slippe til andre aktører. Med mange arbeidsledige i bransjen, skulle en tro dette ville bli en lett jobb for Clemet og co, men, som Salo sier: «de undervurderte kampviljen blant medlemmene i HMF.» Det ble blant annet innført en ekstrakontingent som skulle gå direkte til de arbeidsledige. Salo utdyper: «En viss prosent av lønna skulle gå til de arbeidsledige, og dette kom i tillegg til krav om rullerende permitteringer.» Dette førte i praksis til at alle som mista jobben, fikk solidarisk støtte av de som fortsatt var i arbeid. Og arbeidsløsheten varte lenge. «Mange i byggebransjen forsvant i denne tiden, nettopp fordi de ikke hadde lignende ordninger,» forteller Salo. Det var kun HMF som kunne vise til denne typen samhold og solidaritet. «Det var naturligvis også diskusjoner innad i HMF, men vi endte likevel på denne linja, og det tror jeg folk er rimelig stolte av i dag!»

Kongelig resolusjon

I perioden etter dette kom Arbeiderpartiet tilbake til makta, og da ville vel ting ordne seg, skulle man tro? Men da, som nå; Arbeiderpartiet skuffa: «Det ble verre under AP, som fortsatte med modellen til Clemet, noe som igjen påvirka ledelsen i NEKF, som begynte å motarbeide oss i HMF!» Regjerningen, med ARBEIDERpartiet i front, ville fjerne Heismontørenes kongelige resolusjon fra 1974. «Vi klarte, nok en gang, å lage en opposisjon blant alle foreningene i NEKF som gikk imot forbundsledelsen. Elektrikerne innså at dette kunne gjelde dem også,» sier Salo, og fortsetter: «Jeg tror vi aksjonerte jevnt og trutt fra 1989 til 1996 om dette her. Og det endte jo med at kongelig resolusjon ble fjerna, men så fikk vi i stedet en god ny forskrift, altså FKE, som ble gjeldende fra 1994.» På denne tiden satt Salo som leder i HMF, med Rune Larsen som nestleder (som han jo også er den dag i dag) og Vidar Holm som sekretær. Terje Skog satt i forbundsstyret. «Dette var en svært aktiv tid, jeg føler vi var på møter hele tiden. Vi hadde tonnevis av dagmøter på samfunnssalen i Oslo, hvor det var stappfullt! Vi bygget en sterkere fagbevegelse i Oslo-området som drev masse med politikk, og var i opposisjon til LO og forbundet. Dette holdt vi på med utover hele 90-tallet.»

Videre utover 90-tallet ble det flere kamper. I 1996 ble HMF usikre på om FKE var god nok. Det var usikkerhet om hvorvidt elektrikere hadde for mye tilgang til faget. NELFO ville ha bort hele heisoverenskomsten, og få alle heismontører over på eloverenskomsten. Gunnar Myhre i Myhre Heis AS ble et eksempel her, og hele den kampen som da ble ført endte med §1 i overenskomsten om hvem som kan jobbe selvstendig på heis.

Og aldri før, og antageligvis sjelden etter, har heismontørene fått så mye medieoppmerksomhet som de fikk i disse konfliktene. «Men det var ikke akkurat positiv medieoppmerksomhet vi fikk,» forklarer Salo: «Det ble nesten å regne som en mediekampanje mot HMF. Særlig Kåre Valebrokk i Dagens Næringsliv kjørte hardt ut mot oss, men heller ikke det som da het Arbeiderbladet var særlig til hjelp. Men vi hadde styrken fra medlemma!» Og den styrken kommer ikke av seg selv: «Tillitsvalgte i HMF er først og fremst heismontører. Det har vært viktig for oss hele veien at alle tillitsvalgte er ute og møter medlemma, og faktisk jobber med faget i tillegg til å drive med fagforeningsarbeid. Det er eneste måten å sørge for at man ikke ender opp som en pampeforening!»

Sosial dumping

Utover 2000-tallet ble det også nok å gjøre, først i 2004 da foreninga streika mot sosial dumping. «Den streiken kosta nok mer enn den smakte,» forteller Salo. «Vi var for tidlig ute. Men nå kan vi i det minste si; hva var det vi sa?» Streiken endte i tvungen lønnsnemd, og Salo mener nederlaget skyldes at resten av byggebransjen ikke var med: «Det var ikke rette tida for samarbeid, vi ble motarbeida fra mange hold, og ble stående helt alene.» Han peker på at HMF flere ganger har vært gode på å se hva som ligger foran oss, men at de aller fleste andre først må oppleve dritten før kampen kan tas. «Organisasjonsgraden gikk ned i byggebransjen på denne tiden, og utviklinga gikk helt feil vei. Og det ser vi den dag i dag.»

I 2013 ble det kamp igjen. Nok en gang om det såkalte monopolet til heismontørene. Det ble en streik som varte i sju måneder, med press fra både NHO, NELFO og HLF. «Etter sju måneder i streik fikk vi til slutt på plass en avtale som tilfredsstilte, hvor særlig dette med skikkelige lønns- og arbeidsvilkår til utlendinger var viktig,» sier Salo, og fortsetter: «Det at vi ordna samme lønns- og arbeidsvilkår til våre kamerater fra andre land, er jeg jævlig stolt av. Det føltes som en virkelig seier.» Året etter var det på tide for Salo å begynne å trappe ned. Markus Hansen tok over som leder i foreninga, som et ledd i det å få flere unge inn i styret. Gjennom store deler av begynnelsen av 2000-tallet hadde Salo jobbet aktivt med å få ungdommen mer bevisst på politikken og betydninga av en sterk fagforening. Sammen med Bjørn Tore Egeberg og Vidar Holm drev han det de kalte HMF-skolen, hvor målet var nettopp det å gjøre ungdommen bevisste. Markus var en del av gjengen som deltok på dette, sammen med flere andre som i dag er aktive tillitsvalgte i foreninga. Og etter at Markus har tatt over som leder, har Salo forsøkt å gradvis trappe ned på antall verv, og nå i 2022, gir han seg altså som studieleder og står uten verv i HMF for første gang på lenge. Helt slutt er det dog ikke; han sitter fortsatt i styret i Norsk Heiskontroll, er leder i tariffutvalget i EL og IT Oslo og Akershus, og sitter som styremedlem i distriktet. 

Kuala Lumpur

Men det er ikke bare på jobb, som heismontør, eller som tillitsvalgt, at Salo er en aktiv mann. Også på privaten er det fullt kjør. På midten av 80-tallet møtte han sin samboer Siv, som han bor sammen med den dag i dag. «Vi bor på Ekeberg, østkantens høyborg,» kan Salo opplyse oss om. Der har han bodd med familien siden 1989, da han jobbet med å bygge heis på Oslo Plaza. Han har to barn på henholdsvis 29 og 31 år, en gutt og en jente, og da ungene var tre og fem år gamle, gjorde familien til Salo det mange av oss bare drømmer om; de tok et friår i Asia. «Det var først og fremst et behov for å komme unna det kjøret med bleieskift og kjøring fram og tilbake til barnehagen,» forteller han. «Akkurat på denne tiden hadde jeg ingen verv i HMF, så det passe i grunn veldig fint. Og Kone ordna med permisjon. Vi tok med en ryggsekk hver, og reiste til Kuala Lumpur. Der ble vi i en ukes tid for å finne ut av hvor resten av ferden skulle gå.» Herfra farta de rundt med lokale busser, og unga på slep. «Vi traff mange likesinnede – både familier og pensjonister. Vi reiste rundt i Malaysia og Thailand, og ble værende et halvt år.» Tilbake i Norge, og fortsatt i permisjon, tok familien et halvår på Vestlandet, hvor Salo jobbet som lærer to dager i uka, og som fisker resten av tiden. Så var det tilbake til Oslo i 1997, hvor den eldste skulle begynne på skolen. 

Økt tempo

Så hva gjør en såpass aktiv kar når pensjonen nå er blitt et faktum? Er det endelig på tide å hvile litt på laurbærene? Ta det helt piano? «Nei!» svarer Salo på det spørsmålet. «Planen er absolutt ikke å ligge å dra seg. Jeg skal øke tempoet! Jeg bygger hytte på Nesodden, jeg skal opp tidlig om morran, jeg skal til Vestlandet å fiske.» Og han skal selvsagt være med på Heiscup 2022 i Malaga, og skal selvsagt spille for Pampas. Og verva han har i EL og IT skal han holde på så lenge han kan. Har han noen råd til andre som snart skal ut i pensjon? Klart det: «Øk tempoet!»

Vi ønsker Per Arne Jensen Salo lykke til med pensjonisttilværelsen!