Amnesty rapporterer om elendige arbeidsforhold for de tusener av migrantarbeiderne som i tolv år har ofret liv og helse for å ha rustet Qatar til fotball-VM. Brudd på arbeidernes menneskerettigheter er fortsatt utbredt til tross for lovnader til forbedringer fra vertskapet. Organisasjonen melder om ubetalt lønn, få innfridde hviledager, mistenkelige dødsfall og menneskerettighetsbrudd som ikke blir kompensert.
Lukker vi øynene?
Dette har ført til at mange, også her i Norge, tok til orde for boikott av mesterskapet. For slike arbeidsforhold ønsker vi å ta avstand fra for det samsvarer ikke med vårt selvbilde. Men ville vi ha lukket øynene dersom vi innså at dette skjedde på norske arbeidsplasser?
For hva vet vi egentlig om de arbeiderne som vasker gulvene, fisker og foredler fisken, bygger, maler og pusser opp husene våre, rengjør bilen både utvendig og innvendig og leverer mat og varer på døren?
«I Norge har vi en ny gruppe arbeidere, hovedsakelig fra Øst-Europa, men også papirløse innvandrere. Mange lever i en form for tvangssituasjon, totalt avhengig av arbeidsgiveren. Dette er en situasjon som i store deler av befolkningen er mer eller mindre akseptert. Disse menneskene er blitt en viktig del av norsk økonomi, i likhet med situasjonen i en del oljestater vi helst ikke vil sammenligne oss med», skriver journalist Einar Haakaas i sin nye bok Moderne slaveri i Norge.
I boka forteller han om noen av ofrene for arbeidslivskriminalitet og det moderne slaveriet i Norge fra nettopp disse bransjene. Historier han selv karakteriserer som direkte skremmende.
Arbeidslivets skyggeside
Gjestearbeidere fra blant annet land i Øst-Europa blir fort stigmatisert som mennesker som lettere lar seg utnytte enn andre. Men uavhengig av nasjonalitet blir man fort utnyttet av kyniske arbeidsgivere når man står alene utenfor resten av samfunnet.
For i det moderne Norge er det fortsatt noen som må stå med lua i hånda, og som må ta til takke med hva som helst av mat, arbeid, lønn, arbeid og boforhold. En verden med trusler, vold, doble arbeidskontrakter, lange arbeidsdager, manglende opplæring, uteblivelse av lønn, lønnstyveri, payback, urimelig høy husleie som trekke fra lønna for dårlig innkvartering, trygdesvindel mm. Dersom noen blir skadet i arbeidet blir det dysset ned og den uheldige blir forsøkt sendt ut av landet uten rettigheter.
Skulle arbeiderne bli «for norske» og velintegrerte i det norske samfunnet, med et fagforeningsmedlemskap i hånd og lære å kjenne sine rettigheter som arbeidere blir de byttet ut. I boka refereres det nettopp til en uttalelse fra en arbeidsleder som sier han foretrekker litauere siden de har vært kortere i landet enn polakkene. Han anså polakkene som mer integrert fordi de hadde større kunnskap om sine rettigheter.
Luselønn og livet som innsats
De skjebnesvangrene historiene er mange, men en historie som det refereres til i boka er velkjent for medlemmene av Heismontørenes Fagforening.
Det er historien om 21 år gamle Ramunas Gudas fra Litauen som kom til Norge i 2013 for å tjene penger. Men etter en arbeidsulykke ble han skadet for livet etter at han ble satt til en av de farligste arbeidsoppgavene innen heis. Demontering av heis, og det uten opplæring.
Etter arbeidsulykken ville ikke arbeidsgiver ta ansvar for ulykken og Ramunas Gudas ble sendt hjem til Litauen uten erstatning. Etter at både Arbeidstilsynet og Politiet sviktet, var det det heldigvis fortsatt hjelp å få. Heismontørenes Fagforening og andre gode krefter dannet Støttegruppa for Ramunas, og dermed var kampen for rettferdighet for Ramunas i gang.
Dessverre så får ikke alle menneskene med lignende historie den samme hjelpen. Men forhåpentligvis kan boka til Haakaas være et bidrag for å bevisstgjøre det norske folk til å kunne ta avstand fra leverandører som utnytter billig arbeidskraft, og åpne politikernes øyne slik at man kan gjøre tiltak som setter en stopper for det moderne slaveri.
