MDG er mer oppriktige: De vil gjerne sende en ny EU-søknad så snart som råd.   

Problemet for de som ivrer etter å komme inn i EU er å finne det rette tidspunktet og et vinnerargument når en trassig befolkning skal bli overtalt. 

Den historisk høye strømprisen som i dag er i ferd med å knekke både husholdninger og store deler av næringsliv og verdiskaping er neppe egnet til å skape begeistring. Det norske folket har forstått at dette skyldes høykapasitetskabler til utlandet og underleggelsen av EU sine energiregler som en konsekvens av EØS og av Acer-avtalen som ble inngått i 2018.

Håper EU-tilhengerne kanskje på at den norske krona blir så svak at nordmenn snart vil omfavne euroen? Eller nøler de med å sette i gang sin offensiv midt under det som kan bli nok en ødeleggende europeisk finanskrise. En vaklevoren Deutsche Bank truer med å undergrave så vel euroen som drømmen om en europeisk bank- og kapitalmarkedsunion.   

Det norske folk har to ganger sagt klart og tydelig ja til folkestyre og nei til EU-medlemskap. Dette har vært et lykkelig valg både for folk flest og for norsk næringsliv. 

Stortinget godkjente EØS-avtalen i 1992. En avtale som på mange felt har ført til stadig større grad av tilpasning til EU enn det som var forutsetningen. Dette gjennom innføring av stadig flere lover, forskrifter og forordninger. Implementeringer som har skjedd til tross for det nasjonale handlingsrommet som ligger i avtalen.  

«Regjeringen skal jobbe mer aktivt for å fremme norske interesser innenfor rammene av avtalen, og handlingsrommet i EØS-avtalen skal tas i bruk med særlig vekt på å sikre nasjonal kontroll på områder som norsk arbeidsliv, energi og jernbane.»

Dette er formulering klippet direkte fra Hurdalsplattformen. Tilsvarende formuleringer er gjentatt til det kjedsommelig av ulike Regjeringer helt siden Norge sluttet seg til EØS-avtalen i 1992. Det ble endog framhevet som et premiss for at vi skulle slutte oss til EØS.  

Ut ifra dette så skulle vi forventet at alt var i orden, og at det gjennom årene er framsatt forbehold og nedlagt veto mot regelverk, direktiver og forordninger fra EØS når dette har gått på tvers av norske interesser en rekke ganger. 

Men dessverre vet vi altfor godt at det ikke er tilfelle. Skiftende Regjeringer har tilpasset oss og slukt kameler både medhårs og mothårs – enkelte ganger endog på tvers – tilsynelatende uten engang å kremte etter å ha satt sine handlinger fast i halsen. 

Vi kan ikke bruke handlingsrommet vårt til å komme med innsigelser og vetorett i tide og utide blir det med stor pondus hevdet. EU kan jo komme med motreaksjoner. Motspørsmålet mot det er hva vi skal med et handlingsrom som kun er brukt på enkle og relativt sett små saker. Med andre ord er det i praksis da kun et spill for galleriet og ikke egentlig ment å bli brukt. 

Det å bruke handlingsrommet aktivt slik det var meningen vil i lys av en kommende medlemskapsdebatt vise om vi også skal løfte EØS med alle sine konsekvenser fram i lyset. For det finnes gode alternativer. Handelsavtaler med EU på lik linje med resten av verden er den opplagte løsningen. Det er en debatt vi gjerne tar. Noe sier meg at de ivrigste EU-tilhengerne neppe er like lystne på det. 

Nei til EU ønsker samhold og samhørighet mellom folk på tvers av kontinenter og verdensdeler. Internasjonalt samarbeid mellom selvstendige stater er en forutsetning for en solidarisk verdensorden. Det er nå engang slik at verden er et større fellesskap enn det EU kan tilby.  

«Nei til EU er når som helst beredt til en omkamp om norsk EU-medlemskap. Vi har vunnet før – og vi frykter ikke omkamp! »

 Innlegget er tidligere publisert i Nationen den 13. april 2023, under vignetten «EU-tanker».