I Norge er streikeretten svært innskrenket. Når fagbevegelsen ikke setter begrensningene til side for å kjempe på tvers av det som betegnes som fredsplikt, har vilkårene for arbeidsfolk blitt forringet de siste åra. I hovedsak er streikeretten begrenset til å kunne gjennomføres en gang hvert annet år, når det er tariffoppgjør, det vil si i hovedoppgjør. Arbeidskjøperne, som misvisende betegnes som arbeidsgivere, har mulighet til å angripe våre rettigheter og vilkår hver dag. Formelt er det streikerett også ved mellomoppgjør, det vil si oppgjøra mellom hovedoppgjøra, men er begrenset, i innhold, til kun å gjelde spørsmålet om økonomiske tillegg. Grunnplanet har ingen innflytelse på det krav som skal stilles, og det er LO sentralt som fører forhandlingene på vegne av hele fagbevegelsen, det vil si i alle tariffområder. I fjor blei det gjennomført en kortvarig streik – den første i et mellomoppgjør på årtider.
Hovedoppgjøra skal liksom være den arenaen hvor fagbevegelsens krefter virkelig skal kunne utfolde seg. Men beklageligvis har det seg slik, av årsaker som ikke tas opp i dette innlegget, at LO-ledelsen i hovedsak er enig med de politiske myndigheter og arbeidskjøpernes organisasjon (NHO) om at lønnsutviklinga må være moderat. Store ord og presseoppslag, nattlige forhandlinger, en sliten meklingsmann og alvorlige miner fra alle parter (fordi streik har blitt avverget) er i det store og hele et skuespill. LO-pampene har ikke på aldri så lenge kjempet fram lønnstillegg som bedrer kjøpekrafta. Det er de lokale klubber og foreninger som står for den bragden. LO-ledelsen slo seg på brystet i fjor og utbasunerte etter streika, som de ledet, at alle lønnsarbeidere ville få økt kjøpekraft, og de lavlønnede ville få en kraftig forbedring. I ettertid ser alle at dette var rein bløff.
LO-ledelsens viktigste funksjon er å holde fagbevegelsen i age, det vil si sørge for at tariffoppgjøra foregår i sømmelige former, og at resultatet er, etter samfunnstoppenes målestokk, akseptabelt. De må derfor ha den nødvendige kontroll over de forhandlinger som gjennomføres. Det er særlig to metoder som benyttes. Enten gjennomføres tariffoppgjørene som et samordnet oppgjør, det vil si at LO fører forhandlinger på vegne av alle andre – på mange måter som ved mellomoppgjør, men med krav som kan strekke seg utover kun å gjelde økonomi, og dessuten at forhandlingsresultatet er gjenstand for avstemning blant medlemmene. Hvis forhandlingene gjennomføres som forbundsvise oppgjør, har toppene funnet opp metoden som allikevel sørger for et sømmelig resultat, nemlig det som har fått betegnelsen som frontfagsmodellen. Da forhandler Fellesforbundet først og fastsetter en ramme som alle etterfølgende forhandlinger må holde seg innafor.
Årets oppgjør er av den art som nevnt ovenfor, forbundsvist hvor Fellesforbundet har fastsatt at ramma skal være på 5,2%. Denne ramma er noe helt annet enn at hver og en får et lønnstillegg på 5,2%. Konkret inneholder ramma et tillegg på 7 kroner og et tillegg på 3,5 kroner for lavlønnede. På lik linje med tidligere oppgjør vil derfor en reallønnsforbedring være avhengig av resultatet av de lokale forhandlinger. Grunnplanet i fagbevegelsen aksepterer ikke tilsvarende lureri som i fjor. Det er derfor sannsynlig at de fleste vil oppnå et tillegg som i alle fall ikke har det resultat at reallønna forringes.
All lønnskamp og annen kamp for bedring av arbeidsvilkår, enten det foregår ved tariffoppgjør eller i andre former, er i sin kjerne, i privat sektor, en kamp om graden av utbytting. Det er en kamp om hvor stor andel av de verdier som arbeiderne skaper som skal tilfalle arbeideren sjøl og hvor stor andel skal tilfalle kapitalisten, som profitt. Arbeideren skaper en større verdi, gjennom sitt arbeid, enn hva hen sjøl koster å holde liv i som arbeidskraft – altså hva hen sjøl får i lønn. Differansen mellom det som skapes i verdi og det arbeideren får i lønn utgjør merverdien og tilfaller kapitalisten som profitt. Lønnskampen i et kapitalistisk samfunn kan derfor ikke bli annet enn et spørsmål om utbyttingas størrelse i forhold til profitten.
Det er på tide at fagbevegelsen tar et skritt lenger enn å bevege seg innafor utbyttingssystemets rammer. Arbeiderklassen, i samarbeid med andre grupper, har den makt som skal til for å endre samfunnet til et sted hvor det er like fint å jobbe som å danse. Tida er knapp – vi kan ikke forvente at en sånn formidabel oppgave vil bli ledet av LO-pampene. Det må startes en bevegelse på grunnplanet i fagbevegelsen. Kanskje vår egen forening bør prioritere en slik oppgave.
