I Heismontørens Fagforening ble det gjort følgende vedtak: «Hvis et firma forlanger at de ansatte skal stemple, skal det gjelde alle ansatte og foregå på bedriften. Klokka må være tilgjengelig i god tid før og etter arbeidstid». Dette betydde at heismontørene ville stemple på bedriften, og ikke ute på byggeplassen. Videre måtte alle ansatte stemple, ikke bare arbeidere. Disse to forholdene ville blant annet gjøre arbeidet mindre effektivt, og i praksis betydde det at det ikke ville bli stemplet.

Det var ikke bare heismontørene som reagerte negativt på innføring av stemplingsklokkene på byggeplassene. Fagforeningsstyrer som representerte 13 000 bygningsarbeidere krevde tiltak før stemplingsurene ble innført. Senere var det en god del som stemplet likevel, men det var fortsatt mange som ikke gjorde det.

Rørleggernes fagforening, Malersvenners forening og Elektromontørenes forening og Heismontørenes Fagforening ble alle tatt for Arbeidsretten for å ha nektet å stemple. Dommen i Arbeidsretten konkluderte med at det var tariffstridig å nekte stempling. De saksøkte ble dømt til å trekke tilbake vedtakene og betale tusen kroner i saksomkostninger. Det at arbeidsgiverne hadde brutt Hovedavtalen ved ikke å drøfte innføring av stemplingsuret med de tillitsvalgte på forhånd, ble lite vektlagt i dommen fra Arbeidsretten.

Selv om det etter dommen skal ha blitt stemplet på heisbedriften Fortuna og til dels på Kone, gjorde heismontørene det de kunne på utallige måter for å få slutt på stempling. Etter hvert falt stemplingen bort for de som ikke ga seg.

Nedenfor har vi gjengitt en historie fra foreningens historiebok «Gleden ved helt stykke arbeid 1955-1980», hvor Øyvind Haug, pensjonert heismontør, deler sin historie fra en byggeplass på Kløfta hvor stemplingsuret hadde blitt innført. 

En historie om hvordan stemplingsuret ble undergravd

«Det var ikke alle som gikk like hardt ut mot stemplinga. Mange på byggeplassen stempla etter hvert. Men noen, som murerne og heismontørene nekta å stemple.

Det var jo lettere for oss. Vi var ikke direkte ansatt av dem som påla oss å stemple. Dessuten kunne vi alltid begynne i et annet firma hvis vi blei sparka. Dessuten jobba vi akkord, og fikk betalt for den jobben vi gjorde uansett. Vi ville ikke jobbe noe mere med stempling.

Jeg har aldri vært med på morsommere aksjoner. Vi skulle jo jobbe. Heisene ble satt opp. Folk var veldig oppglødde. Heismontørene har aldri vært så tidlig på jobben.

Ole Skog gikk i bresjen. Jeg jobbet sammen med ham på landsfengselet på Kløfta. Vi fikk stemplingskortet den ene uka, og så skulle vi levere det ferdig stempla uka etter. Men Ole Skog hadde ikke stempla – han hadde ikke fått beskjed om hvordan kortet skulle brukes. Så ble han forklart det i bua – du gjør sånn og sånn hver gang du går ut og inn. Og det gjorde han.

Bua vi stempla i lå ute på et jorde. Og hver gang Ole gikk forbi bua så stempla han, ut og inn. Etter en 14-dagersperiode sendte han kortet inn. Nå kunne i alle fall ikke formann si at han ikke hadde stempla.

Formann var sjølvsagt ikke fornøyd. Ole hadde jo bare gjort det han hadde fått beskjed om. Men det var tydelig at vi ikke kunne stemple. Så ble det slik at formannen på bedriften, som bodde i nærheten av byggeplassen, skulle stille opp hver morgen og stemple for oss. Så når vi kom ved halv åtte tiden sto han utafor og venta. Og da gikk det jo.

Men så en morgen forsov han seg. Hva skulle vi gjøre da? Vi kunne jo ikke stemple – altså kunne vi heller ikke arbeide. Så vi satt bare og venta hele dagen og hadde ikke bilen innafor porten. Da ga de seg. Vi fikk heller slutte å stemple og begynne å arbeide.

Andre fant på andre aksjoner. Og de ble jo ikke holdt hemmelig. De som hadde funnet på noe lurt, sendte korta rundt på klubbmøtene, og fikk applaus for det. Det var mye latter og spøk, det gjaldt å være mest mulig oppfinnsomme.

Murerne var ikke borte de heller. Flere stemplingsklokker ble rett og slett murt inn. Noen av dem tror jeg er murt inn den dag i dag. Mange stemplingsur ble blei ødelagt også. Det var ikke vanskelig – for eksempel ved å stikke ei blikkplate ned i klokka. 

Et annet problem som vi gjorde mest mulig ut av, særlig murerne og heismontørene, var at stemplingsklokka var delt i hundredeler. Lønningskontora var fulle hver fredag av folk som hadde mangla noen hundredeler.

Til slutt måtte de bare gi opp. Stemplingsura var fortsatt på byggeplassene, men folk som murerne og heismontørene ga de opp.»