Er kampen mot sosial dumping et hinder i kampen mot sosial dumping? Det er grunn til å stille spørsmålet, og det er grunn til å rope et varsko. Kampen mot EØS-medlemskapet er godt synlig i fagbevegelsen, og LO-ledelsen blir stadig konfrontert med sin servile holdning. Godt er det. Et av de viktigste ankepunktene mot EØS er dens garanti for et system med sosial dumping. Men er garantien reell? Bare så lenge den aksepteres av fagbevegelsen. Det er en lang og hard kamp som ligger bak et noenlunde anstendig arbeidsliv. Vi må stille spørsmålet om hvorfor det ikke manes til opprør når velferden brutalt rives ned. Ingen skal innbille meg at fagbevegelsen ikke kunne ha rydda vei i vellinga – sjøl med det fordømte EØS-medlemskapet. Her er vi ved kjerna. Den nødvendige mobiliseringa unnlates.
At LO-ledelsen hverken har vilje eller evne til en seriøs kamp er ingen hemmelighet. Men hvor er den såkalte venstresida? Kampen mot sosial dumping må føres på to plan. Overenskomstene må tilføres effektive bestemmelser mot uvesenet. Altså tradisjonell tariffkamp, men spenstige krav. I tillegg må det utvikles en aksjonsvilje i fagbevegelse som kan anvende makt mot de daglige angrepene fra NHO og kapitalens side.
Et eksempel på tragisk nederlag forårsaket av en servil fagbevegelse er resultatet på Norse Production. Der vant de streikende gjennom med sitt krav om tariffavtale, men bedriften slo seg konkurs straks etter sitt nederlag, for deretter å fortsette virksomheten i nytt navn – uten tariffavtale. Isak Lekve framfører den mening i en kronikk 11. februar at alt ble gjort riktig fra fagbevegelsens side. Han blir allikevel sittende igjen med det store spørsmålet om hva som kan gjøres. Det åpenbare svaret ligger i dagen. Fagbevegelsen må utvikle viljen til boikott og blokkader. Fra LO-ledelsen får vi stadig høre at de har 900 000 medlemmer i ryggen. Kunne ikke i det minste 1000 av disse vært mobilisert til aksjoner på Sotra, hvor den nevnte bedrift holder hus?
En nødvendig kamp mot sosial dumping innebærer en kamp på tvers av hva LO-ledelsen vil, og det innebærer en vilje til å sette fredsplikten til side. Når hen viker unna for et slikt standpunkt, blir kampen nødvendigvis tam. Da er det heller ikke rart at det ropes på stengte grenser. Seinest forfektet av Halvor Fjermeros i et innlegg i herværende avis 8. februar. Dette er en fallitterklæring, en svak fagbevegelse som roper på hjelp fra den borgerlige stat. I tillegg er det farlig. Logikken i en sånn innfallsvinkel er at etterhvert som råskapen i kapitalismen utvikler seg, og sosial dumping fortsetter, vil den destruktive aggresjonen mot utenlandsk arbeidskraft skjerpes. I stedet må strategien stadig være å ønske arbeidsinnvandrere velkomne, på de vilkåra som er oppnådd her, på den internasjonale solidaritetens grunn.
La oss innse at kampen mot sosial dumping er en felles kamp hvor alle solidariske arbeidere deltar, og må føres av en aksjonsvillig fagbevegelse.
Kronikken er tidligere publisert i Klassekampen.
