I det danske Wikipedia fant jeg følgende beskrivelse av hva en snylter er: «En snylter eller parasitt er en organisme der lever afhængigt af og på bekostning af en anden organisme (vært), ved at suge næring fra denne. Parasitter er i reglen mindre end deres vært…» Ganske treffende for Orona, syns jeg.
Orona lever godt på ikke å følge de regler som andre bedrifter følger. Virksomheten er nærmest basert på at andre holder orden i husholdningen – mens de sjøl gafler i seg, med begge henda, fra dessertbordet. Heisbransjen er unntaket i bygningsnæringen hva gjelder ryddige forhold. Det sier seg sjøl at det er god butikk å drive med tusk og fanteri i et marked som for øvrig er velorganisert. Men forutsetningen er jo at dette velorganiserte markedet opprettholdes, og at andre enn en sjøl har ansvaret for ryddejobben – akkurat som verten i snylterbeskrivelsen ovenfor. Parasitten har ikke ansvar for annet enn sin egen snyltervirksomhet.
Med en filosofisk leveregel om at du skal opptre slik du ønsker andre skal opptre, skjønner enhver, med et minimum av logisk forståelse, at konsekvensen av Oronas virksomhet, er at bransjen starter en rask nedadgående spiral. Til og med Høyre og FrP, som regjeringspartnere, har innsett at tilstanden i bygningsbransjen er utillatelig. Arbeids- og sosialminister Anikken Haugli sier i VG-nett den 27. mai følgende: «Regjeringen foreslår (angående spørsmålet om innleie) derfor flere nye tiltak som sikrer arbeidstakerne mer forutsigbarhet og ryddige forhold, og som skal få ned bruken av innleie innen bygg og anlegg: bl.a. foreslår regjeringen at det stilles krav om at virksomheter som ønsker å inngå lokale avtaler om innleie til bygge- og anleggsvirksomhet, må være bundet av landsomfattende tariffavtale inngått med en fagforening med innstillingsrett.» Og Arbeiderpartiets nestleder, Hadia Tajik, sier til samme avis at «Ap vil sterkt begrense innleie i alle bransjer i hele Norge. Vår erfaring fra bygg og anlegg tilsier at vi må innføre krav om landsomfattende tariffavtaler for innleie i alle bransjer, for å hindre at de useriøse aktørene får festet grepet også der.»
Det er oppsiktsvekkende at bedriftens politiske ansikt har gjort seg til talsperson for et arbeidsliv som ikke engang den blå blå regjeringa ønsker seg. Vedkommende dekker seg bak at det ikke er innleie som foregår. Saken blir ikke det spor bedre av å kalle det entreprise – tvert i mot. Eget selvstendig entrepriseselskap uten ledelse, uten regnskap og uten installatør? Tryllekunstner på øverste nivå – fantastisk.
Erik Kristiansen (Orona) svarer redaksjonen pr. e-post
29.05.18
Terje Skog har en artikkel på hjemmesiden til HMF i dag. Det er en relativt grov affære som jeg må få svare ut.
Han har ved hjelp av Wikipedia funnet ut at Orona muligens kan betraktes som en snylterbedrift, eller en type bedrift som suger næring fra en annen organisme. Definisjonen kan også innebære, skjønner jeg, at denne parasitten som regel er mindre enn sin vert. Men hvem er verten? Er det HMF? Er det våre ansatte?
Er det våre kunder? Er det de multinasjonale selskapene som HMF plutselig har begynt å samarbeide med mot felles fiende? Eller er det noen andre som vi ikke er klar over som er gjenstand for denne type blodsuging?
Som sannhetsvitner for at Orona er en del av en nærmest arbeidskriminell strømning i samfunnet vårt, lener han seg på Høyre og Frp. «Til og med H og Frp har innsett at tilstanden i bygningsbransjen er utillatelig», sier Terje Skog. Og det har han rett i, men er Orona Norway AS en del av denne problematikken? Har ikke Orona Norway AS sikret sine arbeidstakere forutsigbare og ryddige forhold? Og bedriver Orona Norway AS snyltervirksomhet ved å underbetale sine medarbeidere og skummer fløten av andres virksomhet?
Hvordan er dette problemet- inn-og utleie/underleverandører- definert i HMFs egen overenskomst?
I §1 heter det om inn- og utleie at bedriften skal basere sin virksomhet på fast ansatte. Er det allikevel ikke mulig å få jobbene gjort, så kan innleie av heismontører/hjelpearbeidere være nødvendig. Etter dette heter det at «Ovenstående bestemmelser endrer ikke bedriftens adgang til å nytte side- eller underleverandører».
Det er altså slik at HMFs egen overenskomst fastslår at det Terje Skog kaller «snyltervirksomhet» kan bli aktuelt, ikke bare hos Orona Norway AS. I mange år har Orona Norway AS annonsert etter faglærte heismontører, responsen så langt har vært null. Derfor har vi nærmest gitt opp dette, og satset på å utdanne egne heismontører i et økende tempo for å dekke vårt eget behov. Vi hadde for kort tid tilbake 15 fagarbeidere, i dag har vi 22. Vår hovedstrategi er å få fast ansatt det antall fagarbeidere som skal til for å møte produksjonsbehovet.
Til slutt i hans lite flatterende artikkel er han også innom min person. Han kaller meg «bedriftens politiske ansikt som har gjort seg til talsmann for et arbeidsliv som ikke engang den blå blå regjeringa ønsker seg». Dette er konstruksjon oppe i hue til Terje Skog, og den blir ikke sann av den grunn. Jeg er for landsdekkende overenskomster, jeg er for at ansatte er organisert, jeg er mot enhver form for fagforeningsknusing.
Utgangspunktet er at det ble opprettet en lokal overenskomst med heismontørklubben i Orona Norway i 2015. Ingen av de ansatte var organisert, det skjedde først i mai 2017 da 14 ansatte organiserte seg i EL&IT. EL&IT gikk til plassoppsigelse i 2017, men trakk saken dagen før mekling etter at de fikk kunnskaper om at vi hadde en gyldig tariffavtale som hadde utløpstid 30.04.2018. EL&IT gikk til ny plassoppsigelse fra 14. mai i år, meklingen førte som kjent ikke fram. Vi er altså ikke vitne til «en desperat kamp» mot landsdekkende overenskomster», selskapets mening har hele denne tiden forholdt seg til inngått avtale med montørklubben, en avtale som i år skulle revideres for fjerde gang. En liten digresjon: EL&IT aksepterer at to punkter i vår avtale først løper ut i april 2019, og de samme bestemmelsene i HMFs overenskomst er derfor unntatt kravet til EL&IT.
Jeg er litt usikker på hva Terje Skog mener jeg egentlig skulle ha gjort annerledes. Skulle jeg ha støttet HMF, det vil si skulle jeg ha nektet å ta hensyn til Orona Norways inngåtte avtale og tatt hatten min og gått? Tja, det er jo en mulighet. Men det er én ting jeg lurer på: Hvordan kan det ha seg at en vaskekte antikapitalist som Terje Skog har hatt samvittighet til å bruke store deler av livet sitt til å jobbe millioner av kroner rett i foret til en steinrik sveitsisk familie? Og hvorfor er det slik at denne type snyltere slipper billig unna i denne debatten? Jeg tror jeg har svaret på det: De er ute i samme ærend. HMF ønsker å beholde kontrollen, og de multinasjonale selskapene ønsker en tøff konkurrent dit pepper’n gror.
Erik Kristiansen
Mer om snylting
31.05.18 Tekst: Terje Skog, HMF
Jeg har ikke klart å smigre Kristiansen med mitt innlegg på hjemmesida. Får håpe jeg lykkes bedre denne gangen. Jeg har tidligere, på Facebook, gjort forsøk på å diskutere tariffstriden på Orona med Kristiansen. Det har vært en umulig materie å få noe ut av. Han har gjort som bøygen, gått utenom all konkret tilnærming til saken. Vi får håpe på bedre tider.
Noen generelle betraktninger.
Fagbevegelsens krav om landsomfattende tariffavtaler er ikke av ny dato. Ikke kampen mot sosial dumping heller. Den første landsomfattende tariffavtalen her i landet så dagens lys i 1907. Den ble inngått mellom Jern- og Metallarbeiderforbundet og dets arbeidsgiverrmotpart (Mekaniske Verksteders Landsforening). Dette gjennombruddet fant sted samtidig med industrialiseringas andre fase i landet, elektrifiseringen. Fagbevegelsen var på frammarsj og vokste i styrke. Tariffavtaler ble opprettet på løpende bånd. Et vesentlig element i avtalene var bestemmelsen som skulle hindre sosial dumping, nemlig bestemmelsen om at ingen arbeidere (heller ikke uorganiserte) skulle lønnes på dårligere vilkår enn det som var fastsatt i overenskomsten. Samme bestemmelse ble heisoverenskomsten til del når den ble etablert. Hensikten var å hindre at arbeidsgivere skulle ha fordel av å ansette uorganiserte, som var villig til å selge seg billigere enn de organiserte.
Ikke alle arbeidsgivere aksepterte fagbevegelsens framgang. Noen kjempet innbitt mot å opprette tariffavtaler, som Orona i dag, og i krisetidene på 20- og 30-tallet fikk vi de bitre konfliktene bl.a. i skogdistriktene mellom skogeierne og skogsarbeidere. Den fløyen blant arbeidsgiverne som stritter mot tariffavtale har variert i mengde gjennom tidene. De ga stort sett opp på slutten av 30-tallet, og etter krigen var de tilnærmelsesvis fraværende, og tariffavtaler ble opprettet «all over». Når den kapitalistiske økonomien kom i vansker på 90-tallet, krøyp tariffmotstanderne fram igjen fra sine skjulesteder. Etter hvert som konkurransen i samfunnet hardnet til, økte omfanget av sosial dumping, og det eksploderte fra 2005, ved innlemmelsen av Øst-Europa i EØS.
Den frie flyten av kapital, tjenester og arbeidskraft, gjennom EØS-systemet, gjør at sosial dumping blir satt i system. Noe av kjerna i EØS-«friheten» er at tariffavtalene og dets bestemmelser mot sosial dumping (referert ovenfor) effektivt blir omgått. Tariffavtalene er nasjonale, og gjelder derfor ikke for utenlandske selskaper som benytter «sine» hjemlige arbeidere til oppdrag i Norge. Den mest vanlige metoden for sosial dumping har allikevel vært, slik også Orona ter seg i dag, å leie inn arbeidskraft fra bemanningsselskaper. Tariffavtalene har i slike tilfeller blitt omgått ved å vise til at de innleide er ansatt i et annet selskap, og at tariffavtalen derfor ikke er gjeldende for dem. Selv om tariffavtalene blir satt til side har det i stor grad vært og er en ulovlig aktivitet. Metoden bryter nemlig bestemmelsene i Arbeidsmiljøloven (AML) om at slik innleie ikke kan finne sted uten helt særskilte tilfeller, og dessuten at lønna ved disse særskilte innleietilfellene skal være minst på samme nivå som for de fast ansatte. Grunnen til at ulovlighetene har kunnet bre om seg, er at myndighetene ikke har tatt affære og fagbevegelsen har vært for pinglete. Etter hvert som fagbevegelsen har våknet og påpekt ulovlighetene ved innleie, har en annen metode blitt mer «populær», nemlig å kalle innleievirksomheten for entreprise, slik Orona også gjør. På den måten er Orona en moderne bedrift. Men saken er at også slike «entrepriser» er ulovlig, fordi det er en fordekt innleie. Det kommer jeg tilbake til nedenfor.
Tariffavtaler og velferdsstat
Det er nærmest opplest og vedtatt i samfunnsdebatten at de forholdsvis gode velferdsordningene, og et arbeidsliv med nogenlunde gode vilkår, i stor grad skyldes fagbevegelsens innsats. Like klart er det opplest og vedtatt at forutsetningen for denne velferdsstaten er landsomfattende tariffavtaler. Kampen på Orona er derfor ikke, i det store bildet, kun en kamp for arbeidsvilkårene i bedriften, men en del av den store kampen for fortsatt å beholde et anstendig arbeidsliv og en velferdsstat. FrP er motstander av landsomfattende tariffavtaler. Der er Oronas politiske talsperson i godt selskap. Situasjonen har blitt så til de grader ille på området om sosial dumping at selv FrP har måttet gå med på innstramninger. Regjeringa har fremmet forslag om at kun bedrifter med landsomfattende tariffavtale skal kunne bruke innleid arbeidskraft. Kristiansen spør hva han skulle ha gjort annerledes. Det er vel ikke for mye forlangt av en AP-politiker at han i handling forsvarer fagbevegelsens interesser mer enn å stå i allianse med FrP.
Over til det mer konkrete
Kristiansen viser til at overenskomsten har bestemmelser om innleie. Dette skal liksom være beviset på at foreningen møter seg selv i døra når vi kritiserer Oronas innleievirksomhet. Slik er det selvfølgelig ikke. Foreningen er ikke mot innleie. Saken er at det skal være ryddige forhold og fastsatte vilkår mellom partene – ikke opp til bedriften alene å bestemme. De vesentlige bestemmelsene i overenskomsten om temaet hopper han elegant over, nemlig at bemanningsselskaper ikke skal benyttes, og at vilkårene (lønn og annet) skal være som for de ansatte.
Kristiansen har, andre steder, påstått at bedriften ikke benytter seg av innleie. Det er eksterne entrepriser som utføres, hevder han. Det er bare det at bedriftens salgssjef, Bjørn Ove Bertelsen, i sitt brev til EL-tilsynet (DLE), for under ett år siden (23.06.07), konsekvent benevner de innleide som det de i virkeligheten er, nemlig innleide. Det er mulig at Oronas ledelse er rammet av schizofrenis. Jeg har forståelse for at det er kompliserte saker det dreier seg når ulovligheter skal skjules. Jeg skal bidra så godt jeg kan i oppryddingsarbeidet.
Innleie, slik de eksterne arbeiderne brukes i Oronas tilfelle, er åpenbart i strid med AML (er begrunnet ovenfor.) I tillegg er det slik at det er forbudt å kjøpe tjenester fra bemanningsforetak som ikke er registrert som bemanningsforetak i Arbeidstilsynets register. Hverken Ruical eller Gruppen Zed, som er de to bedriftene som står til tjeneste for Orona, er registret der. Det skulle ikke tilfeldigvis være slik at det er denne illegitime virksomheten som er årsaken til Kristiansen, i motsetning til Bertelsen, mener at det ter seg bedre å kalle det entreprisevirksomhet framfor innleie? Men en slik manøver hjelper lite. En entreprise kjennetegnes bl.a. ved at arbeidet ledes av entreprisebedriften selv. Hva er da grunnen til at Orona har sin representant på plassen hvor montasjearbeidet utføres? Entreprisebedriften skal jo være en selvstendig enhet. I tillegg kommer forskriftens bestemmelse til anvendelse som stiller krav til egen ansatt installatør. Saken er ganske enkelt den at samme hvor og hvordan Orona snur seg er rumpa bak.
Kristiansen har plutselig blitt positiv til landsdekkende tariffavtaler, hevder han. Det er bare det at denne positivismen er belemret med at hans legeme og sjel er viet den motsatte oppgave, i fullt mon. Moralen er tydeligvis: lukk øynene – ikke døm meg for mine handlinger.
Til slutt: Kristiansen prøver å gi en forklaring på hvorfor tariffavtale ikke kan undertegnes ved å vise til at det eksisterer en husavtale på plassen. Det er, dessverre for Kristiansen, ingenting i denne avtalen som forbyr bedriften å opprette en normal overenskomst. Det er kun et spørsmål om vilje. Men det var det da.
