Med endringene i Arbeidstvistloven og i Straffeloven av 1927, som er blitt kalt for Tukthuslovene, hadde arbeidsgiverne og de borgerlige partiene gjort rettsapparatet til et redskap mot arbeiderklassen og fagbevegelsen.
Straks etter at loven trådte i kraft ble alle store streiker løst ved tvungen voldgift (i dag benyttes begrepet tvungen lønnsnemd), og ethvert forsøk på å stanse «de arbeidsvillige» (les streikebrytere) ble straffeforfulgt. På denne måten mistet streikevåpenet sin kraft.
Arbeidsgiverne var på offensiven og det var flere tilfeller der de sa opp tariffavtaler og krevde nedslag i lønningene. Da meklingen ikke førte frem, var den borgerlige regjeringen raskt ute med å vedta en kongelig resolusjon om voldgift og et forbud mot enhver iverksettelse av arbeidsstenging og arbeidsnedleggelse.
Dersom arbeidsnedleggelsen likevel ikke opphørte, så uteble streikestøtten fra fagorganisasjonene da loven forbød å gi økonomisk støtte til arbeidere i ulovlig streik. Men regjeringen nøyde seg ikke med dette. For å sulte de streikende arbeiderne og deres familier ble fattigkassa stengt for de streikende, og i et skriv fra Sosialdepartementet ble det uttalt at sykeforsikringen til de streikende skulle falle bort.
Sivil ulydighet
Sivil ulydighet er opp igjennom historien blitt benyttet både i Norge og andre steder i verden når loven bryter med grunnleggende og fundamental rettferdighet. Noen kjente eksempler på dette er de fargedes borgerrettighetskampanjer i USA og kampen for stemmerett for kvinner.
Til tross for at tukthuslovene forbød det, ble det satt i gang kronerulling til støtte for streikende arbeidere, navnene på streikebrytere ble offentliggjort og streiker ble gjennomført.
Aksjonen samlet stortingsrepresentanter, kommunepolitikere, lærere, forfattere, kunstnere, arbeidere og funksjonærer. Noen var respekterte samfunnsborgere, de fleste helt alminnelige, lovlydige folk. Politiet raidet avisredaksjoner, fengslet redaktører og bøtela hundrevis av personer.
Menstadslaget
En av de meste kjente arbeidskonfliktene fra denne tiden var lockouten ved Norsk Hydro ved Menstad i 1931. Under lockouten lot bedriften arbeidet bli utført av kontraktsarbeidere (arbeidsvillige streikebrytere) for å skipe varer fra fabrikken ut av havnen. Noe som førte til flere demonstrasjoner hvor det ble gjort forsøk på å stanse streikebryterne.
Den 2. juni i 1931 samlet mellom 2000 og 3000 mennesker seg foran portene på Menstad. De presset seg forbi politiet og fysisk hentet ut streikebryterne. Hydro forlangte bedre beskyttelse av sin «arbeidsvillige», og justisministeren sendte forsterkninger til Menstad.
Til tross for at politiet hadde nedlagt et demonstrasjonsforbud, samlet folk seg til demonstrasjon i Skien og Porsgrunn i dagene som fulgte. Dette førte til et nytt sammenstøt mellom demonstranter og politiet.
Mandag den 8. juni mobiliserte arbeiderne til en ny demonstrasjon, og de marsjerte mot Menstad da de fikk vite at streikebryterne hadde tatt opp igjen arbeidet. På Menstad brakte demonstrantene mot politiet og det utartet til en slåsskamp mann mot mann.
Samme kveld sendt daværende forsvarsminister Vidkun Quisling i Bondepartiet soldater og et krigsskip til Menstad slik at streikebryteriet kunne fortsette. Noe Quisling høytidelig ble takket for av Skiensborgerskap ifølge historiker Harald Berntsen i boka «Tilbake til start».
Hydros formål skal ikke ha vært å få sendt av gårde bedriftens varer, men å få tvunget rettsoppfatninga i arbeiderbevegelsen i kne og hevde retten til å benytte streikebrytere. Demonstrasjonen fikk rettslige etterspill. 28 personer ble tiltalt og 20 ble idømt fengselsstraffer fra 30 dager til 10 måneder.
Rettens tolkning
Politiet fulgte lojalt opp med bøter for alle brudd på den nye loven. Bøter som konsekvent ble nektet å betale, dermed havnet saken som oftest i retten. Lovbruddene skal ifølge Hans Petter Graver, ha blitt tolket mildt av jurister og av Høyesterett. Dette fremgår i Gavers bok: «Tukthuslovene – sivil ulydighet og trusselen mot rettstaten».
Tukthuslovene ble opphevet under regjeringen Nygaardsvold (AP) i 1935.
«Tukthuslovene – sivil ulydighet og trusselen mot rettstaten» av Hans Petter Graver er benyttet som kilde i denne artikkelen. I tillegg er det tilføyinger fra pamfletten «Tilbake til start – en pamflett om norsk arbeiderbevegelse i tiden fra 1907 til 2007» skrevet av historiker Harald Berntsen.
Hovedavtalens tilblivelse
Det vil nok hevdes at Hovedavtalen fratar fagbevegelsen streikeretten eller muligheten til å kunne reagere dersom arbeidsgiver for eksempel bryter inngåtte avtaler.
I dag reguleres fredsplikten av Hovedavtalen som gir adgang til å benytte streik eller lockout ved oppsigelse av en tariffavtale eller ved nytegning.
Videre kan regjeringen stanse en streik eller lockout med tvungen lønnsnemd dersom arbeidskonflikten kan føre til fare for liv, helse eller sikkerhet eller medføre andre alvorlige samfunnskonsekvenser. Regjeringen fremmer da en proposisjon for Stortinget, med forslag til en særlov som forbyr fortsatt arbeidskamp og overlater til Rikslønnsnemnda å behandle interessetvisten. Rikslønnsnemndas kjennelse får virkning som tariffavtale mellom partene. Ifølge en rapport fra Fafo ble det i perioden 2013 til 2023 ble det gjort inngrep i 14 arbeidskonflikter.
I Proletært preik på Spotify kan du høre Terje Skog fortelle om Hovedavtalens tilblivelse, hvor han også er innom trettitallets tukthuslov.