Problemet var bare at jeg egentlig ikke visste hva verken en sosialist eller sosialisme var. Jeg mente bare at folk som ikke klarte seg selv kun var late, og fortjente ikke hjelp fra staten. Jeg trodde innvandrere og venstresiden var årsaken til alt av samfunnsproblemer – selv om jeg ikke egentlig hadde noen store problemer selv – rent bortsett fra at jeg var altfor opptatt av mine egne interesser. Meg og mitt. Mine holdninger var sterkt påvirket av hva jeg hadde hørt fra familie og andre kjente, men med alderen har jeg innsett at med kunnskap og erfaring, er det både mulig og nødvendig å endre mening.

Hva er Individualisme?

Individualisme er først og fremst tanken om at enkeltindividets verdi og frihet kommer foran alt annet. Dine rettigheter og din frihet blir gjerne satt over felleskapet og samfunnets interesser, og samarbeid, felles ansvar og solidaritet blir mindre viktig. Det er mange likheter mellom individualisme og egoisme, ettersom individualismen gjerne fremmer de samme tankene om egen suksess og velvære, fremfor omsorg for andre. Og setter man denne typen tankegang i system, vil det garantert by på utfordringer med tanke på sosial rettferdighet og likhet, da det ofte er de sterkeste individene som drar nytte av en sånn tilnærming. 

Hva med fagbevegelsen?

Fagbevegelsen har alltid kjempet for det beste for fellesskapet, og med det vært en motvekt til individualisme. Gjennom organisert samarbeid har fagforeninger kjempet for å bedre arbeidsfold og sørget for økonomisk rettferdighet. Fellesskapets interesser har blitt satt først, og prinsippet bygger på styrke i enhet. Selv om personlig frihet er viktig, skal fagbevegelsen sørge for at denne friheten aldri går på bekostning av rettferdighet og like muligheter for alle.

Individualisme kan i ytterste konsekvens undergrave kollektiv organisering ved å svekke samholdet mellom arbeidstakere. Når egne interesser settes høyere enn fellesskapet, kan det bli verre å mobilisere støtte for kollektive krav. Dersom man først og fremst tenker på personlig suksess, vil det føre til at flere arbeidstakere velger å stå utenfor det organiserte arbeidslivet, som igjen vil redusere fagbevegelsens innflytelse og forhandlingskraft. Misunnelse og smålig konkurranse blant arbeidsstyrken, svekker samholdet, og evnen til å stå sammen i konflikter blir dårligere. 

På sikt vil denne typen tankegang bite deg i ræva!

Har vi plass til dette i heisbransjen?

I heisbransjen har vi høy organisasjonsgrad, nesten 100 prosent, og med det også et veldig godt samhold. Hvis den kollektive makta vi har opparbeidet oss over mange år blir svekket, vil vi muligens stagnere på det nivået vi er på nå, eller i verste fall ende med dårligere vilkår. Vi må fortsette å stå sammen i solidaritet, og som en samlet enhet! Hvis det blir en trend at folk setter sine egne interesser foran kolleger og bransjen, vil det vi har bygd opp falle sammen som et korthus. Vi har sett flere forsøk på angrep på både tillitsvalgte og avtaleverket fra arbeidsgiversida, og om stadig flere av oss går for en mer individualistisk tilnærming, er det nettopp arbeidsgiverne som vil vinne.

Kanskje er det vanskelig for en atten år gammel gutt i et godt betalt yrke å tenke at han kan få noe godt ut av velferdsstaten. Dette er ofte fordi han ikke har hatt bruk for den enda, men den dagen man virkelig trenger å ha et sikkerhetsnett som sikrer han fra å havne på utsida, kan komme fort. Og da skal man være veldig glad for at man har noen som står på din side, enten det kommer til arbeid, sosialt eller helsemessig. Så kanskje det ikke er så lurt å gå inn for å gjøre systemet vårt mer amerikanisert, der alle er overlatt helt til seg selv?